Alternativ jul – Det virtuelle Julebord

Førjulstiden ser ut til å gjøre noe med oss; intellektuelt og følelsesmessig. Vi synes å legge vekk intellektet og kun reagere følelsesmessig. Vi får ikke bare ubendig alkoholpåvirket lyst til å fortelle sjefen hva vi egentlig mener om han, men vi må også gjøre avbikt ved å føle med alle de fattige og ensomme, de som ikke har det like bra som oss. I så måte overøser vi sosiale medier med virtuell omtanke. Og anser oss derved ferdig med den saken. For de færreste lar seg affisere av hvordan alle de fattige og ensomme har det ellers i året. Det er kun julaften som gjelder.

Julemedlidenheten ser ut til å avta i romjulen en gang. Nyttårsaften er forbeholdt venner og bekjente. De fattige og ensommes sørgmodige ul drukner i lyden av feststemte nyttårsraketter. Annen nyttårsdag er det Back to Business. Det er heldigvis 12 måneder til neste øvelse i kollektiv medlidenhetsfølelse. Unntaket er muligens den årlige TV-aksjonen i regi av NRK. Hvilken emosjonelt sett kan oppfattes som en slags opptakt til førjulstiden.

Til dem som ennå ikke har fått det med seg: Jeg tror ikke på julefølelsene. De er overfladiske og går verken inn i sjelen eller hjerterota. Derfor tilbringer jeg julen heller alene, kun i selskap med meg selv, fremfor i et sammenrasket selskap, bestående av likesinnede mistrøstige sjeler som meg selv. Jeg ville heller ikke ha visst hva jeg skulle si. Den tilsynelatende avvæpnende og uskyldige replikken ”hva driver du med, da?” vil jeg på alle måter unngå. Jeg hater den, fordi jeg ikke driver med noe som helst. Hvorfor, orker jeg ikke å gå inn på. Ikke overfor tilfeldige mennesker. Small Talk ligger ikke for dem som ikke har noe de ønsker å snakke om.

Tilfeldig ensomhet, forårsaket av avskalling av familie og venner på grunn av høy alder, er ikke reell ensomhet. Slike kan man bringe sammen på et hvilket som helst sted og så skravler de i vei som om de skulle ha kjent hverandre bestandig. I så måte står tilbudene nærmest i kø. Det er slett ikke nødvendig å sette inn en egen annonse i avisen for å kjøpe seg et julaftenbekjentskap. Det er bare å lese avisen i førjulstiden. Arrangementer for fattige og/eller ensomme mennesker står i kø. Virkelig ensomme mennesker avskyr imidlertid slike arrangementer og ville aldri ha deltatt. Virkelig ensomme mennesker skyr sosial omgang med andre. Det gjelder også i førjulstiden.

Den kollektive inkluderende hjelpsomme ånd og hånd får med andre ord ikke tak i de virkelige ensomme menneskene, de med is i hjerte og sinn. De som har brent seg en gang for mye eller blitt avvist så brått og brutalt at de aldri mer tør knytte seg til et annet menneske. I hvert fall ikke i virkeligheten, men kanskje på nettet. Internett har ikke bare åpnet alle sluser for dem særlig journalister ynder å kalle virtuelle kloakkrotter (min mistanke er at de egentlig frykter for egne arbeidsplasser eller egentlig mangel på slike), men også for dem som ennå kan ha noe på hjertet som de ikke evner å gi uttrykk for i det virkelige liv. Blogger, debattfora og chattesteder inneholder langt mer enn søppel. (Hvilket også fremtidsskuende avisredaktører har fått øynene opp for, idet de forsyner seg grovt av andres materiale. Helt gratis.)

Hva som mangler er imidlertid et offentlig eller privat initiert virtuelt julebord. Det holder ikke lenger med juletre og juletallerken for spesielt innbudte stakkarer i Oslos rådhus og andre steder. Det virkelige liv utspilles i stadig større grad på nett. PC og internett må defineres som allemannseie i dagens Norge. Og det er på nett de virkelige ensomme føler seg trygge. Ingen vet hva som befinner seg bak skjermen. Om jeg legger ut på Facebook og på bloggen min at ribben nå står i ovnen og alt er pyntet til fest, så er det et faktum leserne forholder seg til. Ingen vet at jeg sitter foran skjermen iført en utslitt joggedress mens alt flyter og ingenting i min bolig vitner om at det nå nærmer seg jul. Og hvem bryr seg, egentlig? Hovedsaken er å kreere en livsløgn vi alle kan føle oss komfortable med.

Ideen om et offentlig initiert julebord – eller i regi av veldedige organisasjoner eller andre private aktører – kan utvides til arrangementer som en virtuell nyttårsaften, en virtuell 17.mai-feiring, en virtuell St. Hans-aften. En videreføring av denne tenkningen kan være virtuelle fødselsdagsfeiringer og andre virtuelle sammenkomster. Her er det mye upløyd mark, men et stort sosialt behov for institusjonalisering og en ryddig regi. Noe å tenke på for Oslos ordfører og organisasjoner som Kirkens Bymisjon?

 

 

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B