Årets 17. mai – Den første nasjonaldagen etter terroranslaget mot vårt demokrati.

Vil årets nasjonaldag bli annerledes i år enn dagen har vært tidligere? Jeg tror det.

Jeg tror at vi vil tenke mer over hvorfor vi feirer 17. mai og hvilke kjerneverdier vi er sammen om i Norge.

Vi er blitt mer bevisste på hvor viktig og umistelig  vår grunnlov, vår frihet og vårt demokrati er.  Jeg tror vi setter større pris på et inkluderende fellesskap og samholdet  i vårt flerkulturelle samfunn.Jeg tror vi skjønner at disse kjerneverdiene må vi verne om. De er ingen naturgitt selvfølge.

Vi er blitt klar over at vårt liberale, demokratiske samfunn ikke har kommet av seg selv, men er noe som våre formødre og forfedre har kjempet for, og som vi må verne mot de mørke krefter som vil angripe det.

Syttende mai skal fremdeles være en festdag. 17. mai er fremdeles barnas dag.

Det er fremdeles en dag med tog, taler, pølser og is,  Kongen på balkongen, leker for barna, russefeiring og korps i gatene. I morgen kveld vil mange korpsmusikanter og barn ha slitne føtter etter en innholdsrik dag.
I kveld er det blitt strøket finstas, bunadsskjorter og flagg i de tusen hjem, og på nasjonaldagen vil mange kle seg i sine bunader eller folkedrakter, enten det er Nordlandsbunad eller folkedrakt fra Pakistan.

Er syttende mai en politisk dag?



Nei, ikke i partipolitisk forstand. Syttende mai er en samlende dag. Likevel ligger det en overordnet politisk tenkning bak i den forstand at vi feirer at vår nasjon har en grunnlov og er et sivilisert samfunn der vi har definert hva som er rett og galt og der vi har en sivilisert strafferettspleie. Det er ingen selvfølge.
Vi feirer at vi lever i et fritt og åpent demokrati som vi vil beholde.

Dermed tar vi samtidig avstand til tankene om å avskaffe demokratiet og  vår mangfoldige kultur. Vi tar avstand fra de tankene den høyreekstreme terroristen og hans meningsfeller har.

Vi vet at det er bevisste politiske valg som konstituerer et fritt demokrati, og vi vil beholde og utvikle demokratiet.

Derfor er syttende mai både en politisk og en upolitisk dag på samme tid.

Årets syttende mai er den første etter terroren 22. juli.

 Det betyr at mange mennesker kommer til å markere dagen uten sine nærmeste i familien, eller savne noen av sine gode venner, klassekamerater eller partifeller. For mange vil derfor årets nasjonaldag bli en tung dag å komme gjennom.

Syttende mai skal og bør ikke bli en 22.juli-markering, men den politiske terroren mot regjeringskvartalet og ungdommen på Utøya vil komme til å ligge som et bakteppe for årets nasjonaldag. Dette vil avspeile seg i årets taler.

For fjorårets terroranslag var ikke bare et anslag mot Arbeiderbevegelsen og mot nordmenn med familiebakgrunn fra andre land enn Norge.Det var et anslag mot hele det norske demokrati, hele det norske folk og mot selve mennekeverdet.
Dette kan og bør vi ikke legge lokk over på årets nasjonale festdag.

De vakre og viktige rosemarkeringene og talene like etter udåden i fjor og sangmanifestasjonene med roser tidligere i vår,  der hele 40.000 mennesker møtte opp på Youngstoget midt i arbeidstiden på en hverdag, forteller oss hvor viktig det er for mennesker å kunne være sammen, både i sorg og glede.

Samholdet mellom de berørte og mesteparten av folket har vært til stor hjelp for mange, og det har også vært en klar tale om hvilket samfunn vi vil ha. Jeg er sikker på at dette er holdninger de aller fleste deler.

Årets 17. mai kommer mens rettsaken mot Anders Behring Breivik pågår, og i en periode der skadete og overlevende AUF-ere gir  svært sterke vitnemål om hva de opplevde på Utøya. Det er veldig gripende å høre på fortellingene. Samtidig blir man så ufattelig imponert og ydmyk over å se hvor sterke, flotte og bevisste våre ungdomspolitikerne er. Hvor finner de styrken fra? Jeg tror at samholdet er en viktig faktor.

AUF-ernes holdninger, handlinger og vitnemål i tiden som er gått etter terroren som rammet vårt land, viser oss en ungdomsgenerasjon vi både kan være stolte av og ha store forhåpninger til. Det forteller oss at de som er unge i dag, vil arbeide for å verge og styrke vårt demokrati.

Syttende mai må aldri bli en selvforherligende nasjonalistisk dag!

Men det den er, og skal være, en dag der vi feirer vår grunnlov, vårt demokrati og vår frihet, og der vi kan gi uttrykk over vår glede og takknemlighet over å få bo i det vakre, langstrakte landet vårt.

Siden jeg synes at enkelte av de åtte versene i Ja, vi elsker er både uforståelige, utdaterte og sjåvinistiske, har jeg heller latt tre andre nasjonalsanger følge denne artikkelen, nemlig Fagert er landet og Barndomsminner fra Nordland, sunget av Bodø Domkor, og Fedrelandssalmen sunget av Kine Hellebust.

I morgen er samholdets dag for alle demokratiske krefter i hele nasjonen, med flagg, sanger, roser, ballonger, ettertanke, glede og fest.

Jeg ønsker alle en riktig god, glad og meningsfull nasjonaldag!

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!