Aung San Suu Kyi – alle medaljer har en bakside

Denne helgen har demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi vært i Norge for å levere Nobelforedraget hun skulle ha holdt i 1991 og å takke for Rafto-prisen hun ble tildelt året før. I den forbindelse er hun blitt møtt med jubel og glede. Samtlige berømmer hennes mot og standhaftighet. Men hva har denne urokkeligheten (staheten) kostet henne selv som menneske?

Jeg hørte i forbifarten en kommentar om at hun kommer alene. Ingen av sønnene, Alexander og Kim Aris, følger med henne på Europaturneen. Det er mulig de har helt legitime grunner til det. På den annen side har det ikke vært mye kontakt mellom mor og sønner etter at Aung San Suu Kyi i 1988 bestemte seg for å forbli i Burma og kjempe for demokrati der i stedet for i utlendighet. Da var sønnene hennes henholdsvis 15 og 11 år gamle. Aung San Suu Kyi har selv gitt uttrykk for at sønnene hennes ikke har hatt det lett, særlig ikke etter at faren døde i 1999, men hun har ikke konkretisert hva som eksakt ligger i dette. Det har heller ikke sønnene, som fremstår som svært tilbaketrukne og mediesky. I løpet av den lange tiden i husarrest har Aung San Suu Kyi også blitt farmor til barnebarn hun ennå ikke har møtt.

Aung San Suu Kyi blir av mange (eksilburmesere) omtalt som ”vår mor”. Men hva slags morshjerte er det som helt bevisst velger bort barna sine for å kunne vie seg fullt og helt til politikk? Jeg stiller spørsmålet, fordi hun sannsynligvis ville ha oppnådd like mye ved å operere i eksil. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa også til Dagsrevyen søndag den 17.6.2012 at norske myndigheter ikke kunne samarbeide spesielt med henne, men måtte forholde seg til Myanmars politiske ledelse. Hvorvidt denne (militærjuntaen) hadde valgt en åpnere linje vis a vis omverdenen uten Aung San Suu Kyis uttrettelige arbeid for demokrati, er det selvfølgelig vanskelig å si noe om. Vanligvis teller imidlertid økonomi og politiske forbindelser mest. Militærjuntaen kunne derfor, teoretisk sett, ha kommet til at løsningen ligger i større åpenhet og mer (skinn?)demokrati uavhengig av Aung San Suu Kyis personlige offer.

Alle medaljer har en bakside. Det har også denne. Foreløpig synes de familiære forholdene (ofre, savn, følelse av svik, bitterhet) å være et ikke-tema. Men var det virkelig verdt det?

 

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B