Barn av Regnbuen – men hvor ble det av det fargerike Fellesskapet?

Kjernen i Anders Behring Breiviks budskap er frykten for at Norge skal oversvømmes av ikke-vestlige innvandrere (muslimer) i den grad at tradisjonelle norske verdier går tapt for evig og alltid. I så måte burde de kollektive reaksjonene etter den 22. juli 2011 vise at Breiviks frykt er innbilt, at vi ere alle en nasjon, barn av Regnbuen som vi har vært siden begynnelsen av 1970-tallet. Det spørs om sangen ikke bare har utviklet seg til en (tom) klisjé, mer egnet til å bygge opp under egen selvgodhet enn reell brobygging mellom f eks kulturmotsetninger.

For hvor ble det av det fargerike fellesskapet som ligger implisitt i sangens budskap? Jeg så et landskap preget av fargerike paraplyer, men under paraplyene var alt jeg så grått og hvitt. Ingen mørke fjes, til tross for at Oslo har en ikke ubetydelig andel av ikke-vestlige innvandrere. Hvorfor deltok ikke disse i den inkluderende regnbuesangen? Kan det være fordi denne sangen bare er inkluderende på liksom og ikke har noen appell til dem den forutsettes å inkludere?

Ikke vet jeg. Men jeg vet at bydel Grønland i Oslo kan tjene som eksempel på de utfordringer Oslo står overfor. Denne bydelen har en meget høy andel av ikke-vestlige innvandrere – og man skulle derfor forvente at disse er å finne overalt, i en herlig miks av etniske nordmenn og mennesker med innvandrerbakgrunn. Med andre ord en slags materialisering av regnbuebarna.

Slik er det imidlertid ikke. I bydel Grønland finner vi etniske nordmenn konsentrert til noen få utesteder – hvilke synes (etnisk) renset for andre kulører. Ikke-vestlige menn (det synes ikke å være mange ikke-vestlige kvinner som går ut på byen) synes å foretrekke ganske andre steder, tilsvarende (etnisk) renset for hvite nordmenn. Det forteller meg at vi bor i samme by, men vi omgås ikke hverandre. Det gjorde vi ikke før den 22. juli 2011 – og det ser heller ikke ut til at vi vil gjøre det i uoverskuelig fremtid. I hvert fall ikke så lenge vi bare pirker i overflaten og ikke er villige til å drøfte fordeler og ulemper ved et multikulturelt samfunn, hva Norge som nasjon nødvendigvis må vike på og hvordan man skal kunne overleve med ett kulturelt bein i hver sko.

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B