Barn av Regnbuen: Verdig,vakker og viktig manifestasjon av våre demokratiske verdier.

Torsdagens massemønstring der store folkemengder samlet seg og sang «Barn av regnbuen» var en viktig og historisk manifestasjon.

Jeg har registrert at enkelte er negativt innstilt til den spontane aksjonen og trekker folks motiver for å delta i tvil. Jeg er sterkt uenig i denne innfallsvinkelen, og vil begrunne dette.

I løpet av rettsakens første uke, der vi ble konfrontert med Breiviks grusomheter, kom sorgen og behov for samhold sterkt tilbake for mange av oss.

 De fleste i Norge kjenner eller vet om en eller flere av de drepte, skadete eller pårørende,  ofrene for Breiviks handlinger, og folk er opprørte over gjerningsmannens iskalde mangel på reaksjon når han blir konfrontert med all den sorg og smerte han har forvoldt. Vi blir rystet når vi hører vitnespyrd fra  de overlevende i regjeringskvartalet, og vi vet at vitneutsagnene kommer til å bli enda mer hjerteskjærende når overlevende, sårede fra Utøya skal forklare seg. Derfor oppsto det et behov for mange til å ytre seg, først og fremst for å vise sin medlidenhet og empati med ofrene.

Så tok en privatperson på Facebook, Lill Hjønnevåg,  initiativ til å samles for å synge Barn av regnbuen.
Christine Bar stilte opp og organiserte sammen med Lill, og gjorde en enestående innsats. Sammen var de drivkreftene for hele den vakre og historiske manifestasjonen. 

Barn av Regnbuen var sangen som Breivik i sitt ekstreme verdensbilde hadde nevnt som stjerneeksempel på «marxistisk hjernevask» i skolen. Dette er det rene nonsens fra Breivik.
«Barn av Regnbuen», en norsk versjon av Pete Seegers sang «My rainbow race», som handler både om å ta vare på vår vakre blå klode og å leve harmonisk sammen, er ikke marxistisk  og ikke pensum i norsk skole, men det er en sang som mange har et nært forhold til og er glad i. Sangaksjonen var en direkte reaksjon på Breiviks uttalelser. Vi opplevde en spontan grasrotdemonstrasjon, helt uten føringer fra politikere. Og det nesten utrolige omfanget denne spontane aksjonen fikk, gir oss et tydelige budskap om folkemeningen.

Når 40.000 mennesker midt i arbeidstiden og skoletiden møter opp på Youngstorget i øsende regnvær og når folk over hele landet gjør det samme, forteller det om et sterkt behov for å samles og for å vise sin støtte til de berørte og sin avsky mot Breiviks handlinger og tankegods.

 Det var så veldig mange mennesker som trengte dette! Ikke for å være «selvgod»,  men fordi saken gjør så stort inntrykk at folk har behov for å vise følelser og empati.

I stedet for hatefulle ytringer, velger man det motsatte.  Vi  viser at vi ønsker et samfunn basert  på de visjoner de som ble myrdet arbeidet for, og det motsatte av Breiviks idealsamfunn med innføring av diktatur og avskaffelse av vårt demokrati.

Sangen og nedleggelse av rosene utenfor Tinghuset var vakker, verdig og rørende. Det var også fint å oppleve eldre og unge, brune og hvite, hele spekteret av befolkningen i Norge, delta rundt omkring i landet. Aksjonen virket samlende på det norske folk i en tid da vi trengte det som mest.

Denne fredelige massemønstringen var til trøst og styrke for dem som hadde mistet et barn, en ektefelle, kjæreste eller venn. Alt som kan vise de nærmeste pårørende at vi i Norge står sammen med dem, er viktig. De trenger all den støtte de kan få i denne tiden og de vanskelige ukene som ligger foran oss.

Sang og rose- aksjonen hadde en terapeutisk virkning for deltakerne, og jeg vil tro også for mange som så på. Musikk og sang setter følelser i sving. 

Det falt mange tårer under allsangmønstringen. Selv om bakgrunnen var grusom og trist, var det gode tårer som ble felt, forløsende tårer, tårer om baner veien ned til følelseslivet vårt og hjelper oss å komme videre i en sorgprosess som ikke er avsluttet. Når man kan sørge sammen på en så vakker måte, gjør det byrdene lettere å bære.

Vi trenger å synge sammen etter katastrofer.

Har man følelser og empati, kan man ikke begå overlagt drap. Terroristen har vist oss hvor galt det kan gå når man kobler følelseslivet ut.

Alternativet til allsangoppmøtet kunne ha vært bråk og hatefulle demonstrasjoner mot Breivik utenfor Tinghuset. Slike aktiviteter er vi foreløpig forskånet for. Det er godt at vi kan vise våre følelser på en samlende og vakker måte.

Det blir hevdet at nordmenn og innvandrere ikke omgås. Dette er en myte. Stadig flere mennesker med innvandrerbakgrunn deltar i arbeidslivet, og de unge går på skole og studerer. Vi omgås innvandrerbefolkningen i arbeidslivet, i skolehverdagen, i frivillige organisasjoner, i nabolaget og vi får stadig flere personlige venner med innvandrerbakgrunn.

 De som er barn og unge i dag, vil bli Norges første fargeblinde generasjon.

Naturligvis gjenstår fremdeles mye arbeid for en enda bedre integrering, og det finnes motkrefter. Vi må møte disse utfordringene. Men folks reaksjoner, som vi så sist torsdag, viser viljen til et mer inkluderende fellesskap, og det forteller at vi, den store majoritet i Norge, ønsker å bevare vårt åpne og liberale demokrati, og aldri la høyreekstrem ondskap ødelegge våre felles kjerneverdier.

En bieffekt av sangdemonstrasjonen var at den ble referert over mesteparten av verden, og at utenlandske aviser og TV-stasjoner for en stakket stund setter fokus på nordmenns kollektive opptreden i stedet for terroristens grusomheter. Det er i seg selv positivt. Jeg pleier å følge med i flere utenlandske medier, og alle mediene jeg følger, hadde fyldig dekning av saken, og omtalte den både med forundring og beundring. Ikke minst var det interessant å følge med i de lange diskusjonstrådene. Det ser ut til at svært mange etterhvert har forstått de norske aksjonene, og at de springer ut fra et ønske om aldri å falle ned på forbryterens nivå, men å kjempe for å bevare et åpent, tolerant og solidarisk demokrati. Norge blir fremholdt som et forbilde på hvordan man bør reagere når den ultimate ondskap rammer.

Underbygger det ikke påstandene om at vi gjør dette av selvgodhet?

NEI! Jeg er temmelig følsom overfor nasjonalistisk selvgodhet,og har ofte kritisert dem som mener at norsk kultur og væremåte er bedre enn andre lands kulturer. Men jeg mener at dette er noe helt annet.
Sist torsdag viste nordmenn seg fra sin aller beste side. Sist torsdag kunne vi være stolte av vårt norske pass.

Andre land kan lære  noe viktig om hvordan man kan og bør reagere når terroren rammer. Man kan velge mellom å reagere som Bush og republikanerne i USA, eller man kan velge å reagere som det norske folk.

Hat avler hat. Lynsjestemning er kontraproduktivt og er nøyaktig det terroristen ønsker.

Nordmenns  generelle tillit til rettsstaten og til at Breivik får sin straff gjennom sivilisert strafferettspleie,  er en umistelig verdi som vi både bør holde fast på og vise verden. For terrorismen er internasjonal. Neste gang kan den ramme andre europeiske land. Da kan det være godt for de rammede å ha Norges reaksjon på 227-terroren som referanse og ideal.

Sang, samhold,  rosetog og sivilisert strafferettspleie har større kraft enn hat, våpen og lynsjestemning.

Takk til initiativtakerne, til Lill og Christine, for torsdagens aksjon og takk til alle som deltok!

Den sendte et sterkt signal til de marginale brune krefter som er hyperaktive på nett, og den oppmuntret  og trøstet de etterlatte og overlevende.

Sangaksjonen formidlet håp, tro og kjærlighet og viste veien videre mot en bedre fremtid for alle som bor i Norge.

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!