Begrepet «ondskap»-belyst ut fra Jonathan Littells roman «De Velvillige»

Jeg har tidligere skrevet en artikkel her på Kontrovers om ondskap,et begrep som kan defineres både religiøst,moralsk og politisk/ideologisk.Mange mener det er et metafysisk begrep og at man bare kan snakke om onde handlinger,ikke onde mennesker.Den debatten lar jeg ligge her.

Begrepet ble aktualisert 22.juli 2011 da Anders Behring Breivik myrdet 77 mennesker på Utøya og i Oslo.Hvis man skal bruke et begrep som «ondskap»,må dette være et tydelig eksempel på det.

Jens Bjørneboe skrev i sin tid «Ondskapens triologi»,der han prøver å forstå hvorfor enkelte mennesker begår onde handlinger.Dette var en særdeles tung materie å dykke ned i,og kan ha medvirket til at han til slutt begikk suicid.

Jeg vil ikke prøve å gå den store forfatteren Bjørneboe i næringen,men gi mitt beskjedne bidrag til å forstå dette begrepet gjennom en roman jeg nylig leste:»De Velvillige» av Jonathan Littell(Aschehoug,2009).Det er en stor og ambisiøs roman på over 1100 sider,og det er krevende og dyster lesning.Vi får nærbilder av nazistenes grusomheter.

Littell lar boken bli ført i pennen av en SS-offiser,Maxmilien Aue,som hadde fransk mor og tysk far.En framgangsrik SS-offiser,som senere ble Aues venn,oppdaget at Aue var homofil og brukte det som et pressmiddel mot ham for at han skulle gå aktivt inn i SS.Han var med på felttoget i Ukraina og massakrene i Babij Jar,besøkte Auswitch og andre tilintetgjørelsesleire,deltok i slaget ved Stalingrad og opplevde bombingen av Berlin.

Denne mannen hadde en administrativ stilling,utdannet jurist som han var,og drepte ikke selv noen i begynnelsen.Han var vitne til ufattelige grusomheter.Han prøvde til og med å forhindre drap,som var unødvendige og bare ut fra ren sadistisk nytelse.Senere deltok han i drapene i Babij Jar.Romanen er både fiksjon og fakta.De historiske rammene stemmer.Det er både oppdiktete og virkelige personer,som Himmler,Eichmann,Bormann og Speer.

Det er klart at bokens hovedperson og forteller selv bidro til grusomhetene.Han stiller spørsmål om leseren er sikker på at han eller hun er et bedre menneske enn han selv.Han sier at du kanskje har vært heldigere enn meg,men ikke nødvendigvis et bedre menneske enn han.At man er født i et bestemt land i en bestemt historisk epoke kan være avgjørende for hvilke handlinger man utfører.Han spør også om de som laget våpnene og sporskifterne ikke har et like stort ansvar for det som skjedde som bødlene.Alle er hjul i maskineriet og muliggjør grusomhetene.Så er det alle de sivile som var likegyldige og ikke brydde seg.

Ut fra dette kan ondskap og moral drøftes.Jeg mener medskyldighet og ondskap ikke er det samme,men «de velvillige»bidro til at ondskapen kunne finne sted.Noen soldater(i Wehrmacht),som ble utkommandert,hadde ikke noe valg,og det var offiserer som ikke nødvendigvis var overbeviste nazister,men tjente de»herrer» som hadde makten til enhver tid. General Paulus fikk ikke dødsstraff.Det fikk heller ikke Albert Speer,som var arkitekt.Han fikk livsvarig fengsel.

Det er gradsforskjeller som vi må ta med i betraktning når ondskapsbegrepet blir diskutert.Kan en ideologi være ond? Nazismen bygde på hat og raseteorier.Man snakket om undermennesker,som jødene,sigøynerne,tilbakestående,osv.,og de ble myrdet og behandlet verre enn dyr.I Ukraina ble samtlige pasienter på et mentalsykehus myrdet.»Det tredje riket» ville ikke ha slike mennesker,en avskyelig menneskeforakt.

Under en massakre spurte en mann,som sammen med sin datter skulle henrettes,Max Aue om han hadde barn.Nei,svarte.han.»Husk»,sa mannen, «hvis du en gang får barn,tenk over hva du har vært med på».

Menneskets fantasi kjenner ingen grenser når det gjelder ondskap og sadisme.Folk som Himmler og Eichmann var «dannete» mennesker,som likte å hære på klassisk musikk.De hadde ingen personlig glede av å drepe selv, men viste en ufattelig følelseskulde og et teknisk forhold til massedrap.Her er det snakk om ondskap,fullstendig mangel på empati og medmenneskelighet.Noen soldater og offiserer hadde en sadistisk glede av å drepe selv.

Det handler om å se «den andre» som et medmenneske.Det lå i hele den nazistiske ideologien at det gjorde man ikke.Man skulle utføre sine handlinger og ikke tenke eller føle.

Mye av dette passer også på Anders Behring Breivik,som drepte 77 mennesker for sin «sak»,og gjerne skulle ha drept mange flere.Han hadde ingen empati eller medfølelse for sine ofre.Hans personlighetsstruktur kombinert med hans ideer om Eurabia og hans fiendebilder av muslimer blir av ham brukt til å rettferdiggjøre drapene.Det måtte gjøres,og det samme sa tyskerne om sine grusomheter for å redde sivilisasjonen.Både nazistene og Breivik projiserer sitt hat på visse folkegrupper.

Dette er en komplisert problematikk,som jeg har forsøkt å bidra til å forstå mer av.Hvem er onde,hva er ondskap? Bokens hovedperson brukte rasjonalisering og benektning som forsvar mot det ubehaget han kjente.Han ble også alvorlig syk av det.

Om John N.