Drømmen om det sunkne Atlantis

Jeg så et såkalt dokumentarisk program på NRK her for leden om det sunkne Atlantis. Jeg bruker med vilje betegnelsen såkalt – fordi jeg ikke anser den type presentasjon jeg ble forelagt som dokumentarisk i betydningen vitenskapelig belagt. Det var lekkert laget – gid alle som skal formidle historien hadde hatt tilgang til de samme ressurser – men hadde like lite rot i virkeligheten som Ivo Caprinos fremstilling av det norske bondesamfunn. Vi har med andre ord å gjøre med en moderne oppfatning om hvordan fortiden egentlig var – i den for stand bedre egnet (vitenskapelig sett) til å si noe om oss selv og den tid vi lever i enn hvordan fortiden virkelig var.

I seg selv er ideen om et samfunn som går under nærmest som en Guds straffedom besnærende. Gjennom vår kristne oppdragelse er vi allerede kjent med Syndfloden og Noas Ark. Verken jøder, grekere eller romere var ukjent med hybris (overmot) som årsak til gudenes vrede. Verken giganter eller titaner lyktes i sitt opprør mot Zevs. I moderne tid møtte også skipet Titanic – i disse dager temmelig nøyaktig for 100 år siden – sin ulykkelige skjebne, idet det oppfattet seg som udødelig (usynkbart) og i så måte uanfektet av Guds vilje. Vi er også, helt fra antikken, blitt innpodet med forestillingen om at alt var bedre før. Gjennom myter og fortellinger er vi blitt presentert for den uskyldige gullalder, den mer spekulative sølvalder og den forkastelige jernalder, hvilken er en betegnelse på tiden vi lever i akkurat nå. Om vi skriver 450 før vår tidsregning, 800, 1500 eller 2012 år etter vår tidsregning spiller ingen rolle. Forestillingen er den samme. Tenk bare på filosofen Sokrates’ påståtte klagen over ungdommens latskap og mangel på samfunnsmessig engasjement. Han kunne gått inn i hvilket som helst av dagens politiske partier og tatt debatten videre derfra. 2500 års forskjell ville ikke ha spilt noen rolle hva angår det fundamentalistiske.

Man er enige om å tilegne filosofen Platon (Sokrates’ elev) ideen om det sunkne Atlantis. Selv kalte han det et moralistisk lærestykke om hvordan et samfunn kan gå under. Som så vanlig på hans tid skrev han i bilder og lignelser – i vår tid ofte betegnet som fantasy, men ikke noe mindre realistisk av den grunn. Det gjelder bare å tolke bildene og erstatte dem med eget samfunns realiteter. I så måte behøvde ikke Platon gå lenger enn til det demokratiske Athens henrettelse av sin egen læremester, Sokrates. Sistnevnte ble beskyldt for å forlede ungdommen og måtte bøte med livet for dette. Forledelsen gikk ikke på eventuell seksuell omgang med sine elever (homofili, pedofili), men på ”forgiftningen” av deres sinn – som vi på godt norsk kan oversette med å lære dem å ”tenke sjæl”. Det fant makteliten i Athen så foruroligende at de så seg nødt til å kvitte seg med en så brysom borger som Sokrates. Selv demokratiets vugge tålte ikke for mange spørsmål som kunne rokke ved maktelitens rett til sine posisjoner og disposisjoner. Vi står på mange måte overfor de samme problemstillingene i dag, i internettets tid, der det er blitt mye enklere både å ytre seg og å danne forbindelse med andre av samme oppfatning. Og det spørs om ikke myndigheter verden over ser ut til å løse situasjonen på samme måte som man gjorde i antikkens Athen; de søker å knuse (potensielle) ”oppviglere”.

Rett utenfor den greske øya Santorini (gresk Thyra) ligger en (fremdeles aktiv) vulkan. Det er ingen tvil om at utbrudd fra denne har ført til flere katastrofer i det nærliggende området – de greske øyer og deler av området rundt Middelhavet – gjennom historiens løp. Man har da også funnet bymessige bebyggelser begravd i lava på Santorini. Og det er denne enkelte ”forskere” prøver å knytte til Platons moralske fortelling om det sunkne Atlantis. I så måte er det en klassisk historie om hvordan man søker å finne ”bevis” for at ens egen teori er riktig, fremfor å betrakte alle (funn) som ledd i et puslespill der teorien fremkommer som en sannsynlighet bygget på verifiserbare data. Vår egen Thor Heyerdhal syntes også å ha gått i denne fellen. Derfor ble han heller ikke tatt alvorlig av mer seriøse forskere. I ettertid kan man si at det var synd, fordi han nødvendigvis ikke behøvde å ta feil i alt han forfektet. Men skal noe godkjennes som vitenskapelig troverdig, kan man ikke godt se bort fra alle de puslespillbrikkene som ikke passer inn i helhetsbildet. Det samme gjelder med moderne kriminalsaker. Det holder ikke å bygge opp en indisierekke, basert på noen av funnene. Man er nødt til å ta hensyn til samtlige.

Når det gjelder det såkalte dokumentariske program om det sunkne Atlantis ble vi som en rød tråd gjennom programmet presentert for en vakker (men ulykkelig) kjærlighetshistorie, samtidig som vi fikk vite mer om hvordan de levde, gikk kledd, deres religiøse forstillinger samt kvinnens stilling i samfunnet. Alt sammen uten at dette samfunnet har etterlatt seg en eneste skriftlig kilde. Vi vet med andre ord minimalt om dette samfunnet – og alle spekulasjoner vil derfor være preget av våre egne samfunnsoppfatninger og posisjoner. Å ikke ta hensyn til at man er en del av et samfunn i en spesiell tidsepoke er muligens den vanligste feil man kan begå hva angår å tolke historisk materiale.

Mennesker har til alle tider vært hjemsøkt av katastrofer som har satt varige (fysiske og psykiske) mén i verdenshistorien. Det har heller ikke vært uvanlig å knytte disse til gudenes vrede. Som mennesker er vi utstyrt med hva vi betegner som samvittighet; en evne til å reflektere over våre egne tanker og handlinger og å føle (eller gi uttrykk for) anger i forhold til noen av disse. Man kan derfor tenke seg at jordskjelvet i Japan i 2011 ikke bare var en katastrofe, forårsaket av naturkrefter, men en guddommelig straffedom, f eks som følge av japanernes ”leken” med krefter de ikke kan kontrollere (atomkraft). Det er denne uimotståelige trangen til å betrakte naturfenomener som guddommelige gjerninger (straffedommer) som setter begrensninger i vårt eget sinn. Derfor vil vi heller ikke oppgi Drømmen om det sunkne Atlantis. Vi nekter å gjøre Platons forklaring – at han skrev om sitt eget samfunns demokratiske forfall – til vår egen. Vi søker heller tilflukt i kvasivitenskapelig reality.

 

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B