Drømmen om et fredsommelig Europa

Det ligger noe paradoksalt i det at Annerledeslandet, som aldri har støttet opp under ideen om et samlet Europa, nettopp har tildelt Nobels fredspris til EU, den forlengede idé om et slags Imperium Romanum. Selv har Norge gjentatte ganger takket nei til å delta i et samlet Europa, man vil ikke en gang ha noe med det europeiske kontinent å gjøre – vi er så definitivt oss selv mer enn nok – så hvordan i all verden kan det gå til at vi på den ene siden tror at EU kan bli pådriveren for å skape fred i Europa (og resten av verden) samtidig som vi aldri har fattet tiltro til EU, ettertrykkelig demonstrert ved minst to folkeavstemninger som har sagt nei og atter nei til såvel  EEC og EF som  EU?

Det må vel en Jagland til. Mannen som ved flere anledninger har demonstrert et innviklet tankemønster – som de færreste politikere evner å følge, men som han (på uforklarlig vis) likevel klarer å selge – det er ikke gjerningene som teller, men hvor det norske håp skal kanaliseres. Sist var det Barak Obama, som skulle skape fred i den globaliserte verden. Denne gang har realismen begrenset håpet til EU, den Europeiske økonomiske union, som altså Norge står godt og ettertrykkelig utenfor: Vi tror tilsynelatende ikke en gang på hva vi selv kommuniserer overfor omverdenen.

Enn videre er det vanskelig å tro på et utvidet og felles Europa som et fredsprosjekt. Dette fordi utgangspunktet er basert på likeverdige økonomiske og kulturelle interesser, som en verdig og høyst oppegående motstander til de amerikanske bøfler og asiatiske tigre samt en uinntakelig mur i forhold til afrikanske flyktninger, jf Festung Europa. Det at altfor mange”fattige fettere”, slik som f eks Portugal, Hellas og Bulgaria, har nytt godt av (kanskje ikke altfor like godt gjennomtenkte) økonomiske overføringer (Norge har også bidratt tungt økonomisk gjennom diverse avtaler), har også gjennom de senere år skapt en enorm ubalanse mellom de land som produserer et overskudd og ikke – og dermed totalt sett svekket det utvidete fellesskapet. I forlengelsen avImperium Romanum burde de rike landene for lengst ha kastet ut de fattige landene – de som ikke selv klarer seg økonomisk, men lever av overføringer fra de mer bemidlete land. For den romerske idé bygger tross alt på et likeverdighetsprinsipp (do ut des) – en omgang mellom økonomisk og kulturelt sett likeverdige stater (eller personer) – som begge har noe å tjenepå et økonomisk samarbeid: Tjeneste mot gjenytelse; det grunnleggende prinsipp i enhver mafiøs organisasjon. I dette ligger også å støte ut de som ikke kan bidra med noe.

Fordi land som Hellas, Portugal og Spania har måttet tåle budsjettkutt – slik som også mange norske kommuner og regionale sykehus har vært utsatt for – har det oppstått urovekkende opptøyer i flere av disse landene. ”Folk flest” ser ikke ut til å ha noen som helst forståelse for at landet som sådan har levd over evne, men synes å føle mer samhørighet med folkehavet som i sin tid marsjerte mot Versailles enn en norsk finansminister som maner til budsjettdisiplin. Det er sånn sett ikke norske realpolitikere som marsjerer i gatene, men desperate mennesker på søken etter arbeid og stabilitet. Store deler av Europa har levd over evne i flere årtier, men hva i all verden er det Annerledeslandet, som tidligere ikke hadde ”en fisk å gi” prøver å implisere? Vi er så mye bedre enn dere? Her har dere en almisse, et tegn på vår medfølelse og sympati, men ikke fanden om vi ønsker å ha noe (mer) med dere å gjøre?

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B