En joggers bekjennelse

-          Det er som jeg har vært her før.

–          Her?

–          Nei, ikke her her (pust), men her i slik det ser ut her. Den smale veien (pust), villniset som vokser helt inntil asfalten (pust), sivene i vannkanten. Luktene (pust).  Jeg har liksom vært her før.

–          I et annet liv?

–          Nei. Du vet jeg ikke tror på slikt (pust). Dette er lukter og syn jeg har hatt andre steder i mitt liv (pust). Tidligere i livet.

–          Eller i et annet liv.

–          Nei, i min barndom (pust). Jeg er så glad jeg er gammel nok til å huske (pust) annet enn motorveier, mobiler og støy (pust), men ung nok til å ta (pust) til meg alt dette nye (pust) som motorveier, mobiler og støy.

–          Man kan huske broker av (pust) tidligere liv.

–          Det er meget mulig (pust), men jeg husker og minnes (pust) fra mitt eget liv. Jeg har en voldsom (pust) tilknytning til det livet som ikke finnes mer (pust), den tid vi har reist i fra.

–          Du har sikkert levd da.

–          Det er forskjell på å føle (pust) en tilknytning til en svunnen tid (pust) til og faktisk (pust) å ha levd da. Jeg skulle vært (pust) ung på 20, 30 eller 40-tallet (pust). Hadde det ikke vært for krigen (pust) ville jeg levd da.

–          Du skal ikke se bort fra (pust) at du har levd et eller flere (pust) liv, og at det er det du husker.

Jeg ser meg rundt mens vi løper forbi på den smale riksveien og vet hva jeg føler og tenker. Det er som med en melodi, når du hører den minnes du det du opplevde mens sangen gikk. Jeg trekker den grønne luften inn og minnes ikke bare ett sted men flere steder tidligere i mitt liv jeg har kjent den samme lukten. Fra en tid som ikke finnes mer. Dette er mine minner, og ikke en avansert flerføderi  mindtrip vi snakker om.

–          Er du med på en runde til?

–          Nei, jeg kjenner det er nok.

–          Sees…

Det blir stille rundt meg, bare meg og tankene mine. “Ikke se hvor langt det er igjen, se hvor        langt du klarer”. Jeg mantrer ordene i løpetakt. Kjenner på kondisen og pusten. Jeg har ennå masse igjen. Jeg penser bena utenfor asfalten der noen, mange, før meg har løpt opp det som har blitt til en liten sti. Jeg kjenner at avsparkene straks får mer spenst, mens jeg tenker meg frem til stigningen mot slutten av runden der det kun er asfalt. Det kommer til å bli som å løpe i sirup sammenlignet med grusen. Den tid den sorg.

Jeg løper langs vannet som egentlig er en elv, mens menneskelagde ting passerer. Flere jernskinner jeg ikke husker hva heter men vet er for å få båter opp og ned i vannet ligger rustne og forlatte der de går fra gangstien min og forsvinner ned i det svarte vannet. Jorden mellom skinnene er gjengrodde. Båtene må nok tas opp og ned andre steder nå. Gangstien har nok og sørget for det.

Rett bortenfor ligger mange kampesteiner, men ingen berg de kunne kommet fra øynes. Det flate partiet de ligger på er omgitt av siv, og der jeg løper forbi virker de malplassert, noe de selvsagt er. De har jo ikke flydd dit selv.

Setemusklene sier i fra. Pust! “Ikke se hvor langt det er igjen, se hvor langt du klarer”. Det er mindre igjen nå, nå kjennes det.

Mørket og ekkoet i undergrunnen kjennes kjølig etter sommervarmen, men før jeg rekker å kjenne ordentlig på det er jeg ute igjen og må opp en liten stigning for å komme i plan med veien. Borte var den fredelige elven. Jeg pitcher mine neste milepæler på runden mens setemusklene smitter sitt slit ned til baksiden av lårene og gjør den tidligere spenstige fot litt tyngre enn den burde være. Pust! . “Ikke se hvor langt det er igjen, se hvor langt du klarer”.

En bussjåfør tar en pause i en busslomme, og står utenfor bussen og røyker. Om noen sekunder vet jeg han vil se meg. Jeg blir brått bevisst mine bare hudområder, og føler meg plutselig og merkelig nok malplassert i kostymet jeg har valgt. Som forutsett ser han meg, men ser like fort bort. Like fort som jeg vet at han vil se tilbake igjen. Ikke fordi jeg er spesielt severdig, men fordi det er det folk gjør. Og fordi jeg er det eneste menneske der akkurat da, bortsett fra han.

Vel forbi begynner setemusklene å gå overvarm, og har sluttet å sende dårlige beskjeder til baksiden av lårene. Nå er det åpen forbindelse og de er samstemt enige om at en pause er på sin plass. Pust! . “Ikke se hvor langt det er igjen, se hvor langt du klarer”. Jeg klarer til neste undergang. Presset øker. Undergangen nærmer seg, og det går slakt nedover, hvilket betyr hvile. Jeg bruker de få meterne for alt de er verdt, og kjenner melkesyren svinne, om ikke for godt så hvertfall til neste milepæle. Pust! . “Ikke se hvor langt det er igjen, se hvor langt du klarer”. Jeg bestemmer meg for at den slakke oppoverbakken etter undergangen er neste milepæl. Vel oppe ristes fingre fri for blod og vann mens svetten renner i strie strømmer ned i øynene. Jeg går over til rask gange. Må holde takten. Bare ikke tro at det er helt slutt på løpingen, forteller jeg kroppen. Du får dette, og thats it. Vi er over på hvor langt vi skal gå og når vi skal begynne å løpe igjen – dialog, og jeg er sjefen.

Da kroppen merker at den igjen skal løpe er den overraskende lite motvillig. De første løpesteg kan plutselig virke uvvant med tanke på alle den akkurat har hatt, men la aldri kroppen lure deg, det går bedre etter noen steg. Vi er på nett igjen. Milepæler settes igjen opp, og ruta er legges.

Jeg tenker meg frem til en snedig snarvei jeg fant i sommer. Det er egentlig ingen snarvei, mer en velkommen vei bort fra asfalten. Jeg peiler meg inn, og med en gang bena treffer jorden etter det siste strekk med asfalt er det som ny giv til slitne ben. Men det som var en åpen sti sist er nå et gjengrodd insektbebodd amasonas. Jeg løper som en gal gjennom urskogen, og får glimt av en scene fra “Friends” i det jeg pløyer planter og insekter til side mens jeg ploger meg fremover, der Rachel og Phoebe var på joggetur. Rachel var på joggetur i ordets forstand, mens Phoebe mente jogging kunne krydres adskillig opp og løp med ben og armer til alle kanter. Jeg er Phoebe. Phoebe i amasonas.

Oppskrapt, sildrende svett og med dna fra ethvert levende objekt fra snarveien klistret det ene eller andre stedet på kroppen er jeg vel ute. En mygg fant likevel et sted jeg ikke kunne se, men stikket røper den. Han dør lykkelig.

Setet har begynt å snakke alvor med baksiden av lårene igjen, men nå er slutten adskillig nærmere enn begynnelsen, så jeg lar de fortsette å holde familieråd. Jeg føler meg som hesten, som er mye sprekere når nesen vendes hjemover igjen.

Den siste kilometer hjem går oppover. Jeg går. Løper. Går. Løper. Intervallene er en flott finale for en sliten kropp.  Pulsen daler, kroppen heales, mission accomplished.

Tidsur: 1:04:37

Om Helene Jensen

Med mennesket i fokus. I møte med det mangfoldige mennesket gjennom arbeidslivet har jeg fått ideèr og innspill nok til å legge meg opp egne meninger. At jeg er og blir ateist er den ene.