Etter krisen

Jeg skal ikke skrive om hendelsene på Utøya, bomben i Oslo og hvor mye jeg hater gjerningsmannen. Den slags er det skrevet om mange andre steder.

Jeg vil heller skrive om tiden etter, om Norge etter 22. juli 2011. Jens Stoltenberg har fått mye og fortjent anerkjennelse for måten han har ledet landet gjennom traumene så langt. Det samme har kongehuset, og jeg vil for egen regning føye til Fabian Stang som var den som beveget meg mest under appellene på Rådhusplassen på mandag.

Vi skal straffe gjerningsmannen hardt, sa Fabian. Og vi skal straffe ham hver og en av oss. Vi skal straffe ham med mer åpenhet og mer demokrati.

Vi applauderte. Vi rakte blomstene våre i været. Og jeg tror vi alle følte et intenst samhold og en enighet om at det er nettopp slik vi vil ha det i vårt Norge.

Jens Stoltenberg har sagt de samme tingene, bare med litt andre ord. I en litt typisk jakt på hva utlandet mener om oss har norske aviser i flokk sitert Anne Reimann i tyske Der Spiegel.

Selv i sin dypeste sorg blir ikke nordmenn hysteriske. De motstår hatet. De sørger dypt, men ingen sverger hevn. I stedet sier nordmenn at de ønsker mer medmenneskelighet og mer demokrati. Dette er imponerende tegn på de sterke sidene til dette lille landet.

Våre ledere har trøstet oss med disse løftene i en tung tid. Jeg skriver bevisst løfter, nettopp for å understreke at jeg mener at disse uttalelsene forplikter. Hvis de ikke etterleves sitter vi igjen med politikere som selv etter et traume som 22/7 bare har tomme ord å komme med. Vakre ord. Trøstende ord. Men tomme og falske.

Det er ikke bare lederne våre som er forpliktet. Vi er mange. Alle vi som fant trøst i disse løftene, som løftet våre roser til støtte for dem enten vi var på Rådhusplassen eller et annet sted. Vi er forpliktet. Mer åpenhet. Mer medmenneskelighet. Mer demokrati.

Det forplikter oss til å protestere når vi hører folk ta til orde for mer sensur. Det forplikter oss til å protestere når folk tar til orde for å forby ytringer. Det forplikter oss til å protestere når folk kommer med generalisert hat mot grupper av mennesker. Det forplikter oss til å engasjere oss politisk og til å bruke stemmeretten vår.

Det første vi må gjøre er å overvinne frykten, for frykten gir et behov for trygghet som igjen går på bekostning av vår frihet. For å overvinne frykten må vi sette hendelsene som skremmer oss i perspektiv. Vi må forstå at selv i terroråret 2011 døde det mange ganger flere mennesker i trafikkulykker enn i terrorangrep. Vi må forstå at på listen over forhold som er sannsynlige trusler mot våre liv, våre barn og vår sikkerhet, kommer terrorangrep veldig langt nede på listen. Vi må forstå at friheten og åpenheten vi holder så høyt har en pris og at den prisen er økt sårbarhet.

De spesielle dagene vi har nå, med en følelse av enhet og samhold, varer ikke lenge. Snart kommer kravene om mer kontroll, mer overvåking og mindre åpenhet. 22/7 kommer til å bli brukt som en snøplog for å begrunne tiltakene og for å avvise motforestillingene. Og hvis vi ikke passer veldig godt på frykter jeg at Norge om fem år er et Norge med mindre åpenhet og mindre frihet.

Det sies så retorisk og flott at vi ikke skal la drapsmannen «vinne». Men egentlig driter jeg fullstendig i vedkommendes følelsesliv, og om han føler at han har vunnet eller tapt noe som helst. Hans tanker og følelser betyr ingen verdens ting for hva slags samfunn jeg ønsker å bo i. Jeg nekter å gjøre en selvsentrert psykopat med oppblåst selvbilde til målestokk for noe som helst. Vi skal la ham forbli like irrelevant og uinteressant etter 22/7 som han var i alle dagene før. Vi krøsser ikke møkk.

Om Geir Skoglund

Frittenkende og gudløs positivist av sosialliberal legning.