Fedme – et fattigdomsproblem?

Man kan diskutere i det lange og det brede hvorvidt man har fedme eller bare blir feit av det man kjører i seg – og hvorvidt fedme skal defineres som sykdom eller ikke. Man kan i hvert fall bli syk av å være for feit. På samme måte som man kan bli syk (og til og med dø av) for mye alkohol eller narkotika. I alle tilfeller skjer inntaket (som regel) av egen fri vilje. Det er ikke noe som blir påført en, slik som ved andre sykdommer, f eks
blindtarmbetennelse eller gallestein.

Problemet ved å sykeliggjøre disse tilstandene (alkoholisme, narkomani, overvekt) er at det samtidig fratar individet ansvaret for seg selv og sine egne aktive handlinger. Man kan ikke lastes for overforbruket. Man er syk. Og man skal verken håne eller plage syke mennesker. For det er ikke deres skyld at de er som de er. Tilstanden skyldes predisposisjon, anlegg, arv, lavt stoffskifte osv, aldri mangel på selvdisiplin.  Å påstå dette er å være ufin og tilføre fra før svake grupper ekstra stein til byrden ved å være alkoholisert, feit eller narkoman.

Spørsmålet er imidlertid om det ikke heller er sykeliggjøringen av tilstanden som representerer det største problemet. Dette fordi det er enkeltindividet som selv må slite med virkningene. Og da er det like greit å innta holdningen dette er det jeg som styrer, først som sist. Det er ikke myndighetene eller det offentlige som skal gå ned i vekt (skjønt en viss innstramning av det offentlige byråkrati nok er på sin plass), det er Ola, Kari, du og jeg. Det er vi som må spise mindre enn hva vi forbruker, til tross for at det er dårlig gjort at alle andre kan spise mye mer enn en selv uten å legge på seg. Det blir som med fordeling av talent og intelligens: Vi er forskjellig utrustet og må forholde oss etter det. Selv legger jeg på meg bare av å stirre på et salatblad og må innrette livet mitt etter det, dersom jeg vil forholde meg slank.

Mer interessant er det kanskje å se på hvem det er som blir feite og ikke. I Oslo er det f eks store forskjeller mellom Oslo Vest og Oslo Øst. Og det er (som vanlig) østkanten som kommer dårligst ut. I en artikkel i Aftenposten den 04.10.2010 (Tunge unge av Elisabeth Randsborg) ble det hevdet at en fedmeskapende livsstil synes å appellere til barn og unge i Oslo Øst. Spørsmålet er imidlertid om barna (og deres foreldre) har noe reelt valg, så lenge sunn mat er langt dyrere enn usunn mat. Tenk om matvareprisene ble endret, slik at rent kjøtt, fisk, grønnsaker og frukt ble langt billigere i innkjøp enn pølser, pommes frites, kebab og hamburgere, mon tro om den fedmeskapende livsstilen hadde endret seg av seg selv?

På samme måte som man har skrudd opp prisene på alkohol for å holde  alkoholkonsumet på et så lavt nivå som mulig, burde man senke prisene på ernæringsriktig mat og vurdere å øke prisene på de matvarene man helst bør holde seg unna. Det er det eneste tiltaket som kan bidra til å snu fedmeepidemien som er i ferd med å utvikle seg blant (fattige) barn og unge. For mange norske familier blir ikke bare hva de spiser, men hva de faktisk har råd til å spise!

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B