For den ene er det over for alltid…

Tjostolv Moland og Joshua French.

Mange vil nok si at disse to ikke bare har fått sin tid i media, men og for mye tid, og det får enhver mene hva de vil om. Men jeg synes det disse to guttene har opplevd etter mistanken, så anklagen, så rettsaken, så dødsdommen ganger fem (hvert fall for en av dem), så Tjostolv Molands tragiske død, og til slutt i dramaet fra Kongo, Joshua French`ubegripelige drapsanklage og deretter siktelse og ny rettergang, ikke bare skal ha sin plass i media, men og utdypes og settes lys på. For dette dreier seg nå om mye mer enn drapsanklage(r), men om to unge menn som ender opp i noe av det mest absurde rettsystem jeg har opplevd, og den totale uteblivelse av enhver form for menneskerettighet og rettsikkerhet jeg kan huske å ha lest om på lenge. Anno 2014 er det ubegripelig at noe som dette ennå kan forekomme.

Vi har fått ta del i to gutters ønske om eventyr og guttelek, og til slutt har vi fått ta del i to norske gutters fånyttes kamp mot et rettsregime nærmest uten sidestykke, og deres totale frarøvelse av rettigheter enhver burde ha i en rettergang. Det er absurd og sitte foran TV og ta innover seg dette flåseri av en rettssak vi ser i Kongo. I dokumentaren av Fredrik Græsvik ble dette belyst på en fortreffelig måte, og som Græsvik og sier til slutt; Det er ikke hans sak å ha mening om guttenes skyld, eller vite om det de er tiltalt og dømt for har rot i virkeligheten,  men at det er utenfor enhver tvil at disse to har gjennomgått en rettergang uten sidestykke, der bevis er fremsatt nærmest som «snurr rundt og pek»  og hele saken er basert på tvil, dårlig og tvilsomme undersøkelser, og at de er utsatt for grovt og umenneskelig press og mangler alt av sanitære og hygieniske forhold.

Det er vanskelig å snakke om denne saken uten å ha mening om dere skyld eller uskyld, og jeg har det. Om min oppfatning eller menig er rett får vi aldri vite, men basert på det jeg har lest og lært om saken så tror ikke jeg de har begått drap. Det er min mening.

Det er langt fra å være gutta på tur til å begå drap. At de ble tiltalt og deretter dømt for det betyr slettes ikke at de har gjort det.

Det finnes ingen kriminell handling i å ønske å oppleve, oppsøke spenning og ha militær bakgrunn, ha militære venner eller å ha fasinasjon for våpen.

Mange sier ‘ingen røk uten ild’. Jeg sier at det kan sannelig ryke uten å brenne. Det er et dårlig argument. Har vi ikke lært noe i årene som har gått! Frasen ‘ingen røk uten ild’ er det sletteste argument jeg hører. Den baseres kun på en hel masse fete overskrifter, og andres meninger som slynges mot oss fra tabloidene.

Hva med bildebeviset, sier noen. Ja, hva med bildebeviset? Hva forteller et bilde om en hel sak. Et bilde fryser et øyeblikk, det forteller ingenting om forløp og etterløp. Det er klart at et slikt bilde ikke setter guttene i et godt lys, men sett i sin helhet forteller det ikke at de begikk drapet, bare at de var der. Dette er forklart. Hva så med alle de andre såkalte bildebevisene den kongolesiske rett la frem. Har de da ikke ikke like stor tyngde? Disse bildene fnyste de fleste av. Spesielt bildet av den militærkledde kompis som ble utpekt som Kongos bevis på spionasje. Hvorfor skal da et bilde av en hysterisk Tjostolv Moland i sjokktilstand, stående foran et blodig forsete midt i Kongo bety skyld, når et kompisbilde av en mann i militærklær for Kongo betyr spionasje? Burde ikke bildene heller fortelle oss alle om hvilke konklusjoner Kongo hadde for alle bildene. De konkluderte, de undersøkte ikke.

Toppen av rettssaken kom i slutten da aktor la frem pengekravet skriblet slurvete ned på sin krøllete A4 blokk. Tallet var så stort at jeg ikke evner gjengi det, men det trengs heller ikke, for dagen etter kom han på at han hadde skrevet litt feil, og visket bort noen nuller. Summen ble nå «levelig».

Så dør Tjostolv Moland. Det som ikke skulle eller burde skje, skjer. Norske Kripos, en av verdens ledende og beste kriminalgranskere får gjøre egne undersøkelser og fremlegger sin rapport. Det ser ut som kongolesisk og norsk rapport samstemmes og de virker enige. Noen uker senere ser det ut til at noen har sittet på bakrommet og kjedet seg, for å våkne opp til at Joshua French blir anklagd for å ha drept sin egen venn… jeg tror jeg akkurat da forstod for det fulle for et gjennomsyret, pillråttent og fullstendig inkompetent rettsystem Kongo egentlig har. Dette handler ikke om hva de visstnok skal ha gjort, eller hva de er dømt for. Dette handler ikke lengre om å anerkjenne en rettskjennelse. Dette handler om menneskerettigheter!

Dette fremstrå som en lek med menneskeliv. Dette fremstår som der øynes tilgang til store penger, eller tid i «rampelyset» og her har vi to gutter vi kan bruke til å melke den norske pengekua for et saftig krus gullmelk. Det er vanskelig å ta på alvor det en er vitne til, men det er alvor.

For den ene er det over for alltid, for den andre… er der ennå håp?

Jeg undres og tenker i det stille…når Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther kan gå til Strasbourg fordi Se og Hør tok bilder av deres bryllup uten deres samtykke, og tapte vel og merke. Hvem kan unngå å se at Joshua French og Tjostolv Moland burde ha førsterett til å bli hørt og sett der!

 

 

 

 

Om Helene Jensen

Med mennesket i fokus. I møte med det mangfoldige mennesket gjennom arbeidslivet har jeg fått ideèr og innspill nok til å legge meg opp egne meninger. At jeg er og blir ateist er den ene.