Fordommer og metode

Stephen Jay Gould (1941-2002) er en av det forrige århundres store vitenskapsmenn. Som paleontolog og evolusjonsbiolog populariserte han evolusjon ved naturlig utvalg med klar og tydelig prosa i flere bøker. Ved siden av Richard Dawkins er han sannsynligvis den største kommunikatoren innenfor evolusjonsbiologi i siste halvdel av 1900-tallet.

Goulds største faglige bidrag var teorien om punctuated equilibrium, en teori hvis relevans fortsatt er omstridt. Det var også Gould som lanserte begrepet Non-overlapping magisteria (NOMA) – ideen om at det ikke er noen konflikt mellom religion og vitenskap siden de omhandler forskjellige områder hvor det ikke finnes overlapp og dermed ikke rom for konflikt eller motsigelser. Undertegnede er sterkt kritisk til NOMA, men det er ikke det som er temaet for denne artikkelen.

Gould var også vitenskapshistoriker og opptatt av å vise at vitenskapsfolk kan være like forutinntatte og rasistiske som andre mennesker. Dette var særlig temaet for boken The Mismeasure of Man som tok for seg Samuel Mortons målinger av hodeskaller for forskjellige etniske grupper på 1800-tallet, og konklusjonene han trakk på bakgrunn av målingene. En stor del av boken gikk med til å analysere Mortons data for å vise hvordan Morton ubevisst hadde vridd på tallene for å få indianske hodeskaller til å virke mindre enn kaukasiske (hvite) skaller, noe som var ment å underbygge sistnevntes intellektuelle overlegenhet.

Boken har stått som en påle siden den ble utgitt i 1981 og eksemplet med Morton har vært brukt innen vitenskapsteori som illustrasjon på hvordan dårlig metode gir rom for at personlige fordommer og forutinntatthet påvirker resultatet av nitidig arbeid. Det ble nemlig aldri hevdet at Morton jukset bevisst, siden han samvittighetsfullt publiserte alle grunnlagsdataene sine.

For en drøy uke siden ble det imidlertid publisert en ny studie i PLoS Biology som viser at Morton ikke hadde vridd på tallene sine, men at de i det store og hele er korrekt gjengitt. Studien viser tvert imot at det er Gould som har gjort seg skyldig i dårlig metodikk og å la fordommer påvirke resultatet.

Som forskerne tydelig kommuniserer betyr ikke dette at Mortons teorier om etnisk overlegen intelligens stemmer, men det betyr at selve forskningen var utført med upåklagelig metodikk.

Dette er ikke en liten bagatell som går upåaktet hen. The New York Times har kommentert saken på lederplass og det syder på vitenskapsblogger rundt omkring på nettet. NYT skriver i sin leder:

“Ironically, Gould’s own analysis of Morton is likely the stronger example of a bias influencing results,” the team said. We wish Dr. Gould were here to defend himself. Right now it looks as though he proved his point, just not as he intended.

Som lederen så riktig sier ser det nå ut til at Gould selv endte opp med å vise det han forsøkte å vise hos andre. Jeg synes likevel at bladet utelater et viktig poeng her: Leser man lederen kan en bli sittende igjen kun med inntrykket av at vitenskapsfolk vrir på dataene sine fordi de er forutinntatte. Men denne saken viser mer enn det, den viser også hvordan tilfeller av forutinntatthet på sikt lukes vekk fordi vitenskapen er selvkorrigerende. Mer enn å bare være historien om én manns fordommer er dette historien om dydene som ligger innvevet i vitenskapens grunnprinsipper og i vitenskaplig metode. Jeg mener at det perspektivet er viktig å ha med seg i denne saken.

Om Geir Skoglund

Frittenkende og gudløs positivist av sosialliberal legning.