Gi krig en sjanse

Jeg har nettopp lest gjennom Edward Luttwaks artikkel Give War a Chance igjen. Den har blitt 12 år gammel, men er fortsatt like tankevekkende.

Hovedpoenget er at krig, i all sin grusomhet, også har en fin egenskap: Den kan avgjøre politiske konflikter og bringe fred og stabilitet. Enten fordi partene er utslitte, eller fordi en part vinner en endelig seier.

Forutsetningen er at krigen får gå sin gang, at krigen nådeløst får brenne ut slik at avgjørelsen blir endelig. For først når krigen virkelig er vunnet inntrer etterkrigstilstanden, freden, hvor man kan begynne å bygge opp igjen det ødelagte og leve innenfor sikrere rammer.

Sånn har det vært gjennom historien. Grusomme kriger med grusomme overgrep. Kriger som til slutt fant sin løsning den ene eller andre veien.

I moderne tid er historien annerledes. Gjennom flyktningleire, asylinstitutter og intervensjoner blir de fleste kriger forhindret fra å brenne ut. Våpenstillstand tvinges frem av internasjonalt press, bl a gjennom FN-systemet, uten at en egentlig løsning på konflikten er oppnådd. I andre tilfeller sitter den tapende part i flyktningleire eller i eksil, hvor hatet får fortsette å ulme. Resultatet er det samme også her: En endelig seier er ikke vunnet og konflikten trekker lenger og lenger ut i tid. Partene får tid og rom til å bygge seg sterke igjen, med det resultat at området for konflikten forblir destabilisert.

Luttwak nevner den arabisk-israelske krigen i 1948-49 som ett av eksemplene på dette. Krigen kunne vært avgjort kanskje bare på noen uker hvis ikke det internasjonale samfunnet hadde tvunget frem to våpenhvileavtaler. De stridende unngikk utmattelse ved at de fikk tid til å hente seg inn igjen.

Det man risikerer ved å intervenere er dermed at konflikten trekker så i langdrag at det totale antallet døde, lidende og påvirkede av konflikten kan bli langt høyere enn hvis man lar krigen gå sin grusomme gang, slik at freden kan ta til. Det gjør den først når krigen virkelig er over. Spørsmålet er derfor om det rette å gjøre er å la mindre kriger få brenne ut av seg selv.

It might be best for all parties to let minor wars burn themselves out.

Det eksisterer et mylder av humanitære organisasjoner, både statlige og private. Mange av dem defineres av at de går inn i krigssoner, hvor de av prinsipp nekter å ta del i krigshandlinger. Samtidig må de ivareta sitt eget personell, og resultatet er derfor at de må tilpasse seg og holde seg inne med de sterkeste kreftene lokalt. Disse kan være helt andre enn de sterkeste kreftene i konflikten, noe som igjen fører til en forrykking av balanse som bidrar til at krigen trekker ut. Paradoksalt nok ville organisasjonene kanskje reddet flere liv ved å samarbeide med de kreftene som er de sterkeste i regionen som helhet.

FN-organisasjonen UNRWA (United Nations Relief and Works Agency) har drevet flyktningleire i den arabiske verden i over 60 år. Flyktninger har fått barn som er flyktninger som igjen har fått barn som er flyktninger. I leirene er konfliktene levende og revansjelysten stadig sterkere etter hvert som nye generasjoner vokser til.

Dersom hver europeisk krig hadde hatt sitt eget etterkrigs-UNRWA ville Europa i dag vært hjem for gigantiske leire med millioner av flyktninger – av fordrevne gallere, vandaler, burgundere og visgoter. Fred og stabilitet i et slikt Europa ville vært utenkelig.

If each European war had been attended by its own postwar unrwa, today’s Europe would be filled with giant camps for millions of descendants of uprooted Gallo-Romans, abandoned Vandals, defeated Burgundians, and misplaced Visigoths—not to speak of more recent refugee nations such as post-1945 Sudeten Germans (three million of whom were expelled from Czechoslovakia in 1945).

Such a Europe would have remained a mosaic of warring tribes, undigested and unreconciled in their separate feeding camps.

Luttwaks konklusjon er at man må kjempe mot impulsene om å gripe inn i andres kriger. Ikke fordi man ikke bryr seg om menneskelig lidelse, men nettopp fordi man bryr seg om det og ønsker at freden skal inntre fortest mulig, slik at det blir slutt på lidelsen.

Det er en provoserende tanke. En tanke som kanskje kan få ligge og godgjøre seg i bakhodet mens vi feirer første mai til parole etter parole om internasjonal solidaritet. For tenk om det mest solidariske er å gi krig en sjanse?

Om Geir Skoglund

Frittenkende og gudløs positivist av sosialliberal legning.