Grunnlov og demokrati må respekteres, også i saken mot Øygard!

Mens Eidsivating lagmannsrett behandler saken mot Rune Øygard, vil jeg formidle enkelte prinsipielle sider ved saken.

Jeg har, utrolig nok, i flere kommentartråder på nettet observert at folk forlanger at ledelsen i Arbeiderpartiet skal gå offentlig ut og ytre seg om saken og om skyldspørsmålet mens rettsaken pågår!

Det kryr av mennesker med konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiets «hemmelige nettverksmisbruk» i saken mot Øygard.

Her er et utdrag fra en blogg jeg har lest, en av de mer moderate og slett ikke blant de verste:

Og du har – som jeg har sagt fra dag 1 – en gjeng med naive venner – og en gjeng med mektige venner som du klamrer deg til.

la oss ta de mektige vennene som nå skal hjelpe deg :

Bjarne Håkon Hansen – tidligere statsråd
(……..)
Rolf Kristen Øygard – bror og ordfører i Sjåk

I tillegg ser det ut til at
Jens Stoltenberg – statsminister og god venn.

og andre havner på denne listen.

Så spørs det hva en stakkars jente kan stille opp mot dette.
Finnes det noe snev av fortrolighet eller troverdighet overfor de andre mektige vennene her ?
Hva har de sett – eller har de bare noe å si om hvor kjekk og flott en kar du er ?

Det er på tide at noen viser kortene sine her…eller helst kaster dem før det er for sent.
det er valgår i år.

Dette har stått både på Facebook og blogg, og de fleste som har kommentert, synes å være enig med forfatteren. («Du» i sitatet er Rune Øygard.)

Men både forfatteren og hans meningsfeller glemmer et viktig og ufravikelig prinsipp:

Man begår en kardinalfeil ved å blande en straffesak med politisk tilhørighet!

I landet vårt finnes det tre klart adskilte statsmakter:

Den lovgivende (Stortinget) – den utøvende, (Regjeringen) – og den dømmende (Domstolene).
I et liberalt demokrati og i en rettsstat SKAL og KAN den utøvende eller den lovgivende makt aldri blande seg inn i hva den dømmende makt gjør!
Derfor ville det i denne saken, – og i ALLE andre saker – være helt galt av politikere eller regjering å blande seg inn i domstolenes arbeid.
Hvis de gjorde det, ville nemlig Norge ikke være en demokratisk rettstat lenger, men på vei til å bli et diktatur. Dette er SVÆRT viktig både prinsipielt og i praksis, og jeg opplever at mange mennesker forkludrer og/ eller glemmer våre viktigste demokratiske prinsipper. Det er beklagelig. For ordens skyld: Dette skriver jeg IKKE fordi jeg er medlem av Arbeiderpartiet. Det forlanger jeg å bli trodd på!
Dette er nemlig en bærebjelke i det demokratiet som vi ønsker og i den Grunnloven som vi snart skal feire. Det er selve den demokratiske hjørnestein.

Det er direkte tøvete og useriøst å antyde at ledende Arbeiderpartipolitikere skulle ha blandet seg inn i rettsaken for å påvirke dommen. Jeg forstår ikke hvordan man i det hele tatt kan fremsette en så absurd tanke.

En av kommentatorne til innlegget på Facebook skriver.

Det er merkelig at det brukes såpass store ressurser i denne saken. Andre saker av liknende karakter later til å få en langt enklere, kjappere og mer lemfeldig behandling, jf. Birkdal-saken og Solum Larsen-saken. Det er rart. Det er nesten så man begynner å lure på hvorvidt det er Øygards Ap-tilhørighet som er utslagsgivende her….hmmmm…hysj…  Men så er det som kjent valg i år. Kanskje de satser på å få ankesaken unnagjort nå, og så er den glemt når det drar seg til, og valgkampen kommer inn i en mer avgjørende periode…hmmmm igjen…

Her ser vi igjen en sammensausing av straffesak og poltikk, med implisitt mistillit til Arbeiderpartiet.

Jeg  må bare gjenta og understreke: Politikere SKAL ikke uttale seg, for de er ikke en del av rettsapparatet. Uansett hvem om er tiltalt, skal skyldspørsmål og straffeutmåling avgjøres i rettssalen. Det er DERFOR vi har en autonom dømmende makt!

Det meste tyder på at Øygard er skyldig, men siden vi ikke har innsyn i sakspapirene, bør vi avvente dommen og ikke opptre med egne private domfellelser.
Jeg undres dessuten over foreldrenes rolle her. Det er merkelig at de ikke reagerte og tilsynelatende ikke interesserte seg for jentas tilknytning til Øygard.
Dette frikjenner naturligvis ikke Øygard og minsker heller ikke hans (sannsynlige) skyld, men jeg tenker at foreldre har hovedansvaret for sine mindreårige barn. I denne saken har foreldrene sviktet  sin datter, den fornærmede grovt. Jenta har i følge flere aviser forklart at hun hadde omtrent 50 samleier med Øygard over en toårsperiode, og det er klargjort at hun reiste på flere turer med ham. Var det ukjent for foreldrene? Juridisk skyld har de neppe, men for meg er det ufattelig at de ikke passet på datteren.

Jeg synes synd på den unge jenta, enten hun forteller hele sannheten eller hun bare delvis forteller sannheten. Uansett hva faktum er i Øygaard-saken, tyder alt på at hun har hatt en veldig vanskelig ungdomstid.

Det er politiets oppgave å finne bevis for alle forbrytelser. Hvis bevis ikke foreligger, kan man ikke avsi fellende dommer, selv om mange opplever det som opprørende.

Om den dømmende makt i Grunnloven kan vi lese: 

I Norge har det siden 1814 vært en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil si blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettstat som Norge og andre land i vår kulturkrets.

Jeg er sikker på at de fleste nordmenn ønsker at vårt demokrati skal bestå. Men da må de ikke forlange at politikere skal blande seg inn i rettsakene og uttale seg offentlig om skyldsspørmål, for da medvirker de til å undergrave det demokratiet som de ønsker å bevare!

TENK på alle de summariske, feilaktige og illegale domsfellelse som finnes i diktaturer og i land der rettsstatstanken står svakt og der folk blir fengslet uten rettslige bevis, men fordi det passer de politiske makthaverne! Ønsker VI å leve i et slikt samfunn?

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!