Helvetet finnes IKKE, i alle fall ikke etter døden.

Gjennom århundrene har mange mennesker blitt kristne av frykt for helvete eller i håp om å komme til evig salighet etter sin død. I denne artikkelen skal jeg la de himmelske gleder ligge, men konsentrere meg om helvetestroen. For helvete er et produkt av menneskets fantasi. og verden hadde blitt bedre om alle troende kunne slå seg til ro med det.

Hvordan fikk helvetestroen den utbredelse som den har?

En stor del av skylden må Antonius Abbed (251- 356) ta, sammen med sin biograf, den like berømte Athanatius av Alexandria.

Biografien forteller om en todelt verden, spaltet mellom det onde og det gode, der mennesket står midt i kampen. Antonias rømmer til ørkenen og ødemarken, og her utkjemper han i flere tiår sine sjelekamper mot de onde, sataniske krefter.

De onde krefter manifisterer seg påfallende ofte i seksuelle fantasier og kjødets lyst. Mennesket er nemlig delt opp i en god del, Ånden, og en ond del, Kjødet, og skal man unngå helvete, må man fornekte kroppens behov og dyrke Ånden, mener Antonius.

For å unngå djevelens fristelser, må han våke om nettene, utføre streng askese, faste, drive botsøvelser og og leve i total ensomhet, og på denne måten oppnår han nærhet til Gud, og klarer til og med å motstå fristelsene når Satan er så utspekulert at han  opptrer som en underskjønn forførende kvinne i forsøket på å bringe ham rett i fortapelsen.

Hele denne tankegangen strider forøvrig mot NTs tekster, der mennesket med kropp og sinn er ETT udelt vesen, (syntetisk tenkning)  og der kroppens behov er like viktige som åndens behov.

Jesus viser i sin offentlige opptreden at han både setter pris på bordets gleder i form av god mat og vin, og han omgås kvinner i offentligheten i den grad at han gang på gang vekker det gode borgersskapets forakt. Han var sannsynligvis gift, som en hver jøde.

Antonius og Anastasius har her sauset sammen den greske filosofis dualistiske tankegang (motsetning kropp og sjel) med senjødiske asketers tankegang, og dermed vært forløpere for den ulykksalige kroppsfornektelsen og helvetestroen som har ridd deler av kristenheten som en mare i nærmere 1800 år og har gitt milliarder av mennesker unødige kvaler og bekymringer.

I fortellingen om Antonius blir vi kjent med det fryktelige Helvetet.  Det er befolket med monstre, fantasidyr og diverse smådjevler, hjelpere til Satan selv, som stikker, slår, pisker, glefser og spyr ild på de ulykkelige som er havnet der. Helvete er meget avskrekkende, med kontinuerlige og evige smerter, med gnagende slanger og evig tenners gnissel.

Antonius ble regnet som ekstraorinært from, og særlig la biografen hans vekt på at han alltid fikk hjelp av Gud når han var i uoverkommelig vanskelige situasjoner. Mirakeltroen var sterk. Fortellingen preges av irrasjonell  greskinspirert kamp mellom ondt og godt, helvete og mirakler.

Men ser man litt dypere inn i materien, ser vi at det hviler noe dypt egoistisk over Antoniuas kamp. Det viktigste er «min evige sjel» og «min frelse».

Det er liten sosial samvittighet å spore i denne eneboeraskesen.

Troen på et fysisk og grusomt helvete ble dessverre utbredt hos det brede lag av folket. Vi må huske på at dette var i en tid da svært få var lesekyndige, da kristendommen var ung, og da kristne ofte blandet sammen elementer fra flere religioner. Dessuten trodde de på autoritetene, og når disse fortalte om helvetes lidelser, måtte det være sant.

Senere vokste helvetestroen seg enda sterkere og ble med tiden en etablert kristen «sannhet».

Denne sannheten fikk sitt litterære høydepunkt i Dante Alighieris  berømte verk Den guddommelige komedie»La Divina commedia», et av verdenslitteraturens høydepunkter, skrevet tidlig på 1300-tallet.  Anbefales! Vel og merke som  fantasi og skjønnlitteratur, ikke fagitteratur!

Altså: Ingen kristne  (eller andre) trenger å bekymre seg for et imaginært helvete som er et produkt av menneskelig fantasi og ikke stammer fra Bibelen. Som agnostiker tar jeg ikke standpumkt til Bibelens Kristustro her. Jeg vil bare gi en kort bakgrunn for helvetankens opprinnelse og utbredelse.

Troen på evig pine har vært ufattelig seiglivet. Nå er det på tide å erklære denne troen for død og begravet, og skjønne at her er det folketro som har forvillet seg inn i kirken og utviklet seg til dogmer, – dogmer som de  fleste teologer heldigvis tar avstand fra i dag,  men som lever videre i  lavkirkelige miljøer og i kristenfundamentallistiske kretser.

 

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!