Hijab til ettertanke – en moteriktig tilnærming

For kort tid siden vedtok Forsvaret å tillate bruk av religiøse hodeplagg, slik som turban og hijab. Med dette åpner de for at hodeplagg ikke skal stå i veien for deltakelse. Det er nok en fornuftig beslutning. Vi ønsker jo at alle som bor i Norge, uansett religionstilhørighet, også skal få anledning til å forsvare eller gjøre en annen innsats for landet.

En apotekkjede har også valgt tilpasningsmetoden fremfor utelukkelse. De har lansert hijab som tilbehør til uniformen. På den måten virker heller ikke hijab som et (potensielt påtrengende og/eller støtende) religiøst hodeplagg. Den glir bare helt naturlig inn som en del av uniformen. Vi skjenker den ikke en tanke.

Når det gjelder et eventuelt generelt forbud mot hijab, faller det på sin egen urimelighet i møte med unge motebevisste muslimske kvinner. Hijaben ser ikke en gang ut som en hijab. Den er en kreasjon som topper et elegant antrekk. Det fikk jeg her for leden se ved selvsyn, da en høy vakker ung kvinne tilbød meg å prøve Lady Gagas nye parfyme. Å skulle tvinge henne til å ta av seg hodeplagget, ville være fullstendig latterlig. Den unge kvinnen fremstod som langt mer sensuell enn religiøst dydig. I så måte vil de moderne utgavene av hijab også kunne bygge opp under det de i sin natur er laget for å undertrykke; den kvinnelige seksualitet.

Det betyr imidlertid ikke at vi bør parkere hijabforbudet en gang for alle og overlate til hver og en familiefar hvordan han vil kle sine kvinner. Jeg har sett både barnehagebarn og småskolebarn som har vært inntullet i svære skaut, selv om sommeren, hvilke helt tydelig har hindret barna i deres naturlige fysiske utfoldelse. Både barnehager og skoler bør derfor kunne sette foten ned for slike. Det har ikke noe med religion å gjøre, men at barn må ha funksjonelle klær. Religiøse symboler bør bare kunne bæres i den grad de ikke hindrer barna i deres fysiske aktivitet. Tidligere har barnehager og skoler forbudt seksualiserende plagg. I den grad hijab oppfattes som et seksualiserende plagg bør den også kunne forbys på dette grunnlaget.

Skillet bør gå ved konfirmasjonsalderen, altså en gang på ungdomsskoletrinnet. Det finnes ingen rimelighet å tillate ungdom å bli ”personlig kristne”, fordi de ønsker å la seg konfirmere, samtidig som muslimsk ungdom skal nektes å gi uttrykk for sin religiøse oppvåkning. Dersom en ung jente velger å ta på seg hijaben, får vi anta at det er et ønske som stammer fra henne selv, ikke en overivrig religiøs familie. Av hensyn til individets integritet og grunnleggende rett til å bestemme over seg selv, må det nødvendigvis bli opp til hver enkelt muslimsk kvinne å selv kunne velge hijab eller ikke. En eventuell kamp på hjemmebane vil også måtte bli hennes ansvar. Hun vil imidlertid ha et slørløst samfunn i ryggen. Nå også en rollemodell i den nyutnevnte kulturministeren, Hadia Tajik.

Forsvarets imøtekommenhet er sannsynligvis den beste tilnærmingsmetoden, dersom man ønsker å inkludere muslimske kvinner norsk samfunnsliv. Tilpasning av muslimske skikker til norske forhold skjer likevel, selv uten forbud. Det gjelder blant annet i forhold til ramadan og hvem som flytter hvor etter ekteskapsinngåelse. På grunn av norske lysforhold (midnattssol og mørketid), vil det i mange tilfeller bli en praktisk umulighet å faste fra soloppgang til solnedgang. Man har derfor funnet en annen løsning. Norskpakistanske jenter flytter heller ikke til ektemannens familie, dersom han er bosatt i Pakistan. Tradisjonen må vike for viktigere hensyn, sannsynligvis økonomiske. Det vil høyst sannsynligvis også gagne bruden. Mor er i mange tilfeller å foretrekke fremfor et svigermorregime. Norge er landet hun er best kjent med; hun blir ikke kastet til ”ulvene”.

En muligens utilsiktet virkning av den moderne hijab er dens potensial som moteplagg og ikke bare et uttrykk for religiøs tilhørighet. En moderne hijab er i mange tilfeller så flott og stilig at kanskje ikke bare jeg, men også andre moteriktige kvinner, vil gå til anskaffelse av en. For hodeplagg har tross alt en naturlig funksjon i det norske samfunn. Vinteren er lang og de fleste ønsker ikke å fryse om ørene. Hvem skal i så fall avgjøre om ”skautet” jeg bærer er et utrykk for muslimsk tilhørighet – og således forby meg å bruke det – eller om det er praktiske eller andre irreligiøse årsaker som ligger til grunn?

 

Tags: ,

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B