Hva var EGENTLIG den HISTORISKE grunnen til korsfestelsen av Jesus?

Blant Bibelens mer eller mindre troverdige fortellinger, er det en hendelse som er historisk helt sikker, og det er at Jesus ble korsfestet i Jerusalem under Pontius Pilatus i løpet av jødenes påskehøytid, da jødene feiret befrielsen fra egyptisk fangenskap.

Ved korsfestelsen befinner vi oss dessuten ved kristendommens sentrale kjerne.

Korsfestelsen er likevel et kriminalmysterium. Hvis vi ser bort fra den teologiske forklaringen til Jesu korsfestelse, men konsentrerer oss om den historiske grunnen, HVA var da årsaken til at Pontius Pilatus og øverstepresten Kaifas besluttet  å henrette Jesus?

For å kunne besvare dette, må vi begynne med å se på hva som skjedde noen dager før korsfestelsen, gjennom den hendelsen som vi minnes nå i palmehelga.

Vi må da huske at folketallet i Jerusalem ble mangedoblet under jødenes påskehøytid. Troende strømmet i voldsomme mengder både fra resten av Palestina og fra utlandet til tempelet, for  i tempelet, som var et imponerende arkitektonisk mesterverk, ble påskelammet slaktet på forskriftmessig vis. Med så store mengder  pilegrimer og religiøst opphissede mennesker, og dessuten  politiske grupper med andre agendaer enn de religiøse, var det alltid fare for at opprør og tumulter skulle oppstå. Pontius Pilatus og Kaifas hadde ansvar for ro og orden i Jerusalem.

Keiseren i Roma straffet stattholderne i de romerske provinsene hardt dersom de ikke klarte å slå ned opprør, så under alle påskefester var Pilatus på vakt og flyttet inn til Jerusalem fra sitt hovedkvarter Cesarea ved kysten sammen med et utvalg av sine elitesoldater. Inn til dette religiøse og politiske vepsebolet med hundretusener av pilegrimer og både jødiske ledere og romere i alarmberedskap, kom altså Jesus, og kanskje kom han ridende på et esel, noe som i tilfellet var et symbol på ydmykhet.

Blant de mange pilegrimer oppsto et rykte om at Jesus var  den lovede Messias, og at han nå var på vei mot Jerusalem for å innføre Guds rike.  Hvorfor disse ryktene ble så sterke og overbeviste så store menneskemasser, kan vi ikke vite sikkert, men vi vet at Jesus hadde skaffet seg mange tilhengere i den tiden han opptrådte i offentligheten. Alle evangeliene og flere andre kilder forteller at store menneskemasser hyllet ham som Messias da han kom til Jerusalem. Dette må ha gjort Pilatus engstelig.

Var de store folkemasser innstilt på å slutte seg til Jesus for å gjøre opprør og kaste romerne ut fra Palestina? Kunne romerne risikere å miste denne viktige provinsen?

Det er ikke vanskelig å forstå at Pilatus  opplevde at han måtte gjøre noe for å hindre blodige opptøyer.

Men da møter vi et nytt mysterium:
Hvorfor sørget ikke Pilatus for å arrestere og drepe Jesus allerede da han ankom Jerusalem? Jeg tror det var fordi Pilatus allerede kjente Jesus fra hans tidligere opphold i Jerusalem, og han visste at Jesus selv slett ikke påsto at han var den Messias jødene ventet på. Derimot hadde han sagt at folket skulle «gi keiseren det som keiserens er». Han hadde aldri antydet at han hadde politiske hensikter. Pilatus var altså klar over at Jesu selvforståelse ikke var den samme som folkemassenes forståelse og deres forventninger.

Etter at Jesus kom til Jerusalem, skapte han tumulter i tempelet, men dette alene var neppe nok til at Pilatus besluttet å rydde ham av veien. Jødenes religiøse riter , pengeveksling i tempelet  og interne religiøse disputter interesserte ikke Pilatus eller romerne generelt,  så lenge undersåttene betalte skatten og ikke gjorde opprør mot okkupasjonsmakten..

Imidlertid tyder alt på at folkemengdens opphisselse økte og dyrkelsen av Jesus som Messias eskalerte gjennom disse få dagene som skulle få så stor betydning for historien.

Til slutt fant Kaifas og Pilatus ut at de måtte slå ned opprøret før det kom ut av kontroll og at middelet for å gjøre dette var å henrette Jesus.
Dette virker umiddelbart logisk når vi ser det fra makthavernes side. Når folket tilkjennegir at de anser Jesus for jødenes konge, er han blitt  en fare og må ryddes av veien.

Da Jesus ble tatt, flyktet apostlene hals over hode, for de var redde for å bli tatt til fange og drept sammen med Jesus. (Unntaket var apostelen Maria Magdalena. Hun flyktet ikke, men fulgte Jesus til korset. Dette forteller både om hennes særstilling, hennes hengivenhet for Jesus og om hennes mot.)

Men så skjer det noe merkelig:

Pilatus og Kaifas prøver ikke å arrestere apostlene, verken da Jesus ble tatt til fange eller senere. Apostlene fortsetter å bo i Jerusalem, og det ville vært enkelt å ta dem til fange. Mysteriet er hvorfor de ikke ble henrettet.

Pilatus var kjent for å være en hard provinsforvalter, og nølte ikke med å henrette folk hvis han mente at det kunne være grunn til det.

Hvordan i alle dager kunne han la Jesu nærmeste medsammensvorne gå fri?

Var det ren slurv? Var han ikke på høyde med situasjonen?

Hvorfor i all verden opptrådte ikke Pilatus i henhold til sine instrukser og vanlig praksis? Fantes det en rasjonell grunn for hans unnlatelse og handlemåte?

Den eneste mulige  og rasjonelle forklaringen på denne atypiske fremgangsmåten, er at Pilatus var fullt klar over at Jesus ikke anså seg selv som Messias. Jesus prøvde slett ikke å få folk til å tro at han skulle omstyrte samfunnet. Tvert imot. Jesus sa heller aldri at han var Guds enbårne sønn, men kalte seg Menneskesønnen. Og menneskesønner eller menneskedøtre er vi jo alle.

Enhver provinsforvalter visste at det ikke var nok å ta lederen for opprørerne. Ingen stattholder ville la en farlig opprørsbevegelse slippe så lett. Det hørte med til de grunnleggende læresetninger og oppgaver at man også måtte ta ledernes nære sammensvorne for å være sikker på å opprette ro og orden.

Med andre ord:

De arresterte ikke Jesus på grunn av hans handlinger, selvforståelse eller utsagn, men på grunn av det folkemengden trodde om ham.

Grunnen til at disiplene, som helt klart var med på Jesu planer og samarbeidet med ham, ikke ble arrestert, må rett og slett være at Pilatus visste at Jesus var harmløs og ufarlig, og at det samme derfor var tilfellet med apostlene.

Det farlige var ryktene som hadde spredd seg om han og som truet med å forsterke seg og få alvorlige politiske implikasjoner. Pilatus behøvde ikke å arrestere apostlene for å stanse disse ryktene.

Det eneste som var nødvendig, var å henrette Jesus. På denne måten ville folkemengden som hadde satt sin lit til ham, se at deres Messias og nye konge for jødene var akkurat like dødelig som alle andre.

Romerne hadde lang erfaring i å henrette mennesker som truet Pax Romana – til skrekk og advarsel, – og den mest effektive måten var å korsfeste dem til en pinefull og æreløs død i full offentlighet, der legemene ofte ble hengende på korset til de råtnet eller var blitt fortært av dyr. De fleste korsfestede ble derfor ikke gravlagt. Legemsrestene ble kastet på søppelfyllingen.

For Pilatus og Kaifas spilte det ingen rolle at Jesus var skyldfri. Det viktige var at han utgjorde et uløselig problem i levende livet, ikke på grunn av sin egen adferd, men på grunn av alle de voldsomme forventninger som var knyttet til ham, og den politiske og ordensmessige fare hans tusenvis av entusiastiske tilhengere representerte.

Denne artikkelen handler ikke om Jesu lidelseshistorie, bare om motivene for arrestasjonen og henrettelsen. Jeg håper å komme tilbake til selve lidelseshistorien senere, men vil avslutte  med å si at i det lange løp mislyktes Pontius Pilatus og Kaifas med sitt fortsett om å få folk til å glemme Jesus og gjenopprette  Status Quo.

Tvert imot skapte påskehendelsene grunnlaget for  religiøse, sosiale og politiske omveltninger i Romerriket som ingen i Jesu samtid kunne ha fantasi nok til å forutse.

Pantheon, i det siste bildet, er et vitnesspyrd  om det. Det ble opprinnelig bygd i Roma som «alle guders tempel», men har nå vært en sentral kristen kirke i over 1400 år.

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!