Hva visste Alfred Nobel om fremtiden?

Hvert år ærer vi Alfred Nobels (1833 – 1896) testamente ved å opprettholde hans ønske om å anerkjenne kulturelle, vitenskapelige og politiske fremskritt i verden uansett hvor og uansett hvem. Begrepene er delt inn i fem kategorier – fysikk, kjemi, fysiologi eller medisin, litteratur og fred. Om ikke i like stor grad så høster hvert år spesielt vinneren av fredsprisen stor oppmerksomhet i form av både ris og ros.

Etter årets fredsprisvinnere er kjent har oldebarnet til en av brødrene til Alfred Nobel truet med å frata Norge Fredsprisutdelingen om de ikke skjerper seg og opprettholder Alfred Nobels ønske i testamentet, mens  Det Norske Nobelinstitutts direktør Geir Lundestad ler. Hva har et oldebarn med dette å gjøre?

Men hva visste Alfred Nobel om fremtiden? Da Alfred Nobel levde fantes hverken Nato eller Kyoto-avtaler. Hverken 1. eller 2. verdenskrig hadde funnet sted og atombombene over Hiroshima og Nagasaki var ikke sluppet. Atombomben var ikke en gang oppfunnet når Alfred Nobel levde. Den kalde krigen kunne tilsynelatende like godt vært varm men var det ikke, i-land og u-land var ikke et vanlig begrep, diktatorer og diktatur var noe man holdt seg unna og lukkede land reiste man ikke til. Vietnamkrigen, krigen i Persiabukten, Afghanistankrigen nummer en og to, den evige konflikten i midtøsten, Nord-Koreas pump up the jam, 9/11, 22/7 etc. etc. etc. Listen er så mye lengre enn Alfred Nobel kunne forutsett. Verden i dag er slettes ikke som den var på 1800-tallet.

For ikke å snakke om fattigdom og nød, overbefolking og epidemier, undertrykkelse og folkeflukt både fra krigsherjede områder som uttørkede og matløse, og despoter og maktgale ledere. Verdensbildet har endret seg, og vi, gjennom TV og internett har førsteskueplass på nærmest alle verdenshjørner.

Fredsprisen belyser denne endringen, mener jeg. Jeg baserer ikke mitt syn på prisen på hvordan jeg ser på Torbjørn Jagland eller Geir Lundestad, og hvor gjevt Jagland må ha syntes det var å få selveste Barack Obama på besøk. Det er like dumt å si noe slikt som å tro det er noe i det. Som om de leker elle melle og velger på måfå.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen, om hva jeg syntes om fredsprisen i dag. At f eks Barack Obama fikk den  i 2009 uten å ha gjort noe og Wangari Maathai som fikk den i 2004, hun som «bare» plantet trær. Mitt svar var at jeg synes det er klokt og riktig at fredsprisen og kan brukes preventivt som en banebryter og døråpner, og belyse viktigheten av det vedkommende så sterkt brenner for, og også se at miljø og kvinnerettigheter og kan sammenfattes med fred sett hvor i verden kampen for miljø og kvinnerettigheter forgår. Hva hadde skjedd i Kenya uten trærne til Wangari Maathai? Uttørkelsen hadde ført til sult og nød, som igjen hadde ført til folkeflukt og konsentrerte folkeleire. I et diktatur kan vi alltids spekulere i hva som videre hadde skjedd. Barack Obama kom som et lys utfra mørket, og gav ikke bare sitt eget folk håp om endringer, men og over grensene. Men han kjemper ennå mot mørket noe jeg ikke har noen problemer med å se, sett altfor langt republikansk styre i et land som ikke ser ut til å vite sitt eget beste.

Begrepet FRED er ikke et enkelt begrep i dag. Det er ikke krig, og når den opphører så er det fred. Det er mange nyanser i ordet fred i dag, og i det har vi håp, visjoner, pågangsmot, vilje, målrettethet, styrke, mot og en utrettelig lyst til å gjøre en forskjell og sette sine spor.

Så hvorfor skal fredsprisen bare gis der noe er gjort? Jobben blir aldri ferdig. Det vil alltid stå igjen noe mer. Jeg mener at fredsprisen gitt til en person i den rette stilling kan være uhyre viktig som at en hel verdens øyne ser den veien prisen peker, og dermed også får ting gjort.

 

Om Helene Jensen

Med mennesket i fokus. I møte med det mangfoldige mennesket gjennom arbeidslivet har jeg fått ideèr og innspill nok til å legge meg opp egne meninger. At jeg er og blir ateist er den ene.