Jeg husker fremdeles daværende kronprinsesse Sonjas minneverdige replikk (gi så det svir) i forbindelse med NRKs årlige TV-aksjon, vår kollektive botsøvelse for å lette vår egen samvittighet fordi vi stort sett har det så meget bedre enn alle andre. Vi har tydeligvis gitt nok, for nå svir det til og med langt inn i regjeringskontorene. Det synes simpelthen å ha blitt for mange av dem – alle tiggerne som kjemper om småpengene våre.
Men hva er egentlig tigging? Gjelder ikke det alle situasjoner der noen ber om penger uten å levere en noenlunde tilsvarende vare eller ytelse? I så måte kommer alle veldedige organisasjoner inn under tiggerbegrepet. Det gjelder også frivillige organisasjoner som tigger om brukte klær og annet løsøre for å tjene penger på dem gjennom videresalg til bruktforhandlere og loppemarkeder. Men muligens ikke politikere som tigger om folks stemmer ved å love gull og grønne skoger foran hvert valg, for så å bryte samtlige løfter så fort stemmene er talt opp.
Vi lar oss imidlertid ikke irritere like mye av verken valgkamp eller loppemarkeder som den hverdagstigging som forstyrrer en stadig større del av hovedstadens estetikk. I perioder synes det å være lettere å finne parkeringsplass enn et ledig gatehjørne for å sette seg ned med pappbegeret sitt. På den annen side – de fleste sitter jo bare der, nesten urørlige, og sjenerer ingen, annet enn (eventuelt) ved sitt blotte nærvær. I utgangspunktet bør det ikke være noe kriminelt i det. Politiets ressurser bør også prinsipielt anvendes til noe viktigere enn å jage forsvarsløse tiggere, narkomane og prostituerte, særlig hvis dét er deres eneste ”forbrytelse”.
Hva ”folk flest” og stadig flere politikere synes å reagere på er tilstrømningen av mer eller mindre organiserte tiggerfølger fra Øst-Europa, særlig Romania. Det er blitt for mange krykkemenn, fillete kjerringer og trekkspillere som knapt kan håndtere instrumentet. Mange har derfor tatt til orde for en lov som skal forby utlendinger å tigge i Norge. Å bare forby rumenere å tigge – selv om det i praksis er dem vi har i tankene – smaker for mye av forbudet mot å la jesuitter få adgang til riket. Et slikt totalforbud vil imidlertid også ramme dem vi gjerne vil ha i bybildet, som f eks musikere som virkelig vet å bruke instrumentene sine, levende statuer og andre som bidrar til å gjøre byen trivelig for oss andre å rusle rundt i. Her for leden støtte barnebarnet og jeg på en lys levende ulv (utenlandsk mann i ulvekostyme) midt på Karl Johans gate. Den bidro helt avgjort til barnebarnets positive opplevelse av Oslo sentrum.
På samme måte som det ikke var nødvendig å totalforby kjøp av sex for å komme menneskehandel til livs (det var ett av hovedargumentene – skjønt jeg mistenker heller at radikale feminister stod bak) – det var uansett forbudt å handle med mennesker – behøver vi strengt tatt heller ingen særlov om forbud om tigging hva utlendinger i Norge måtte angå. Det holder med de mange forbudene mot å trakassere andre, stjele, rane og miljøkriminalitet. Det går etter min mening en vesensforskjell mellom å skulle nekte en fillete kledd utslitt rumensk kvinne å oppholde seg i Norge, bare fordi hun er (eller gir inntrykk av å være) fattig, og å utvise samme kvinne på grunn av tyverier eller miljøkriminalitet. Sistnevnte er, i motsetning til tigging, noe myndighetene burde ta på alvor. Mange tiggerfølger tar seg ikke råd til å leie godkjent losji, men slår seg til utendørs, på offentlig grunn – herunder verneverdige naturområder. Når tiggerfølget forlater ”åstedet”, ligger det kilovis med søppel igjen; alt fra matavfall, klær og gjenstander til brukte engangsgriller, ekskrementer, dopapir, brukte bleier, bind og tamponger. Samfunnet burde ikke godta denne forsøplingstrenden, men slå hardt ned på alle som på egenhånd tar seg til rette og griser til offentlige områder.
Dersom man virkelig vil tiggingen til livs, uten å måtte lage enda flere forbud, gjør man det best ved ikke å ta daværende kronprinsesse Sonjas oppfordring på alvor. Tiggerne er som oss andre – de følger pengene. Så lenge mange nok gir tilstrekkelig, vil det alltid være noen som står rede til å motta. I så måte burde barnebarnet og jeg ikke ”matet” ulven. Vi burde gått forbi uten å gi. På den annen side – hvilken prinsipiell forskjell er det på ”ulvens” tipskopp og den koppen som nå står ved siden av kassaapparatet i stadig flere butikker? Det er tigging begge deler.
Tigging oppfattes av mange av oss som en uting.Noen ganger blir man provosert.Jeg ble det i Barcelona da en sigøynerkvinne ålte seg innpå meg med barnet sitt foran seg,overskred en grense.Tiggerne utfordrer oss på godt og vondt.
Hvis jeg er i godt humør og har «kontakt med mitt rette hjertelag» kan det hende jeg stikker en 20-kroning til en stakkars narkoman på Karl Johan.Er det ikke sånn med de fleste av oss?
Så kan man si:er det noe galt med Velferdsstaten siden så mange behøver å tigge?
«I nøden spiste fandens flyver;)»,som han sa,samen.Er folk ille ut å kjøre,tyr de til alle midler.Tigging er iallfall bedre enn ran.
For å være ærlig, vi må ta innover oss virkeligheten,at det finnes folk i en så desperat situasjon at de må ty til tigging.Det nytter ikke å moralisere.
Jeg synes den tiggingen jeg opplever på gata i Oslo er mye mer renhårig enn de pågående tiggerne som ringer meg på telefonen midt under middagsluren og med smørblid stemme appellerer til min samvittighet om å støtte gode formål.Det sier jeg nei til, men jeg sier av og til ja til narkomanen på Karl Johan.
Mange lider nød,og som de humanistiske mennesker vi er, ønsker vi å hjelpe.Vi blir imidlertid på vakt når noen bruker sleipe metoder for å kunne ernære seg.Akkurat det skjer hele tiden i forretningslivet,som hvis jeg forstår deg rett,du selv er inne på.
Det handler vel om hvordan man står fram.Å forstå mennesket bak tiggingen blir viktig.
John N:
Mitt hovedpoeng er at vi allerede har lover nok til å slå ned på uønskede aktiviteter. Ved å forby alle utlendinger å tigge i Oslo, hindrer vi også f eks utenlandske gatemusikanter å opptre langs Karl Johans gate om sommeren. Og det vil jo være synd, mener jeg.
Når det gjelder den organiserte tiggingen fra Romania, så mener jeg den er en uting når de forsøpler skogs- og parkeringsområder, samt når de kombinerer tigging med stjeling. Det bør man også slå ned på.
Vi har vel alle våre egne oppfatninger av hva som er plagsom tigging og ikke. Og vi bør etter min mening være veldig bevisst på hva vi skal slå ned på og hvorfor. Når det gjelder våre egne narkomane, så er deres pengebehov omtrent umettelig. Bedre å gi dem det de trenger for å «justere» på blå resept. Så slipper vi forhåpentligvis all den kriminalitet som er forbundet med narkotikahandel.
Vil vi virkelig bli kvitt all tigging, så slutt å gi. Tiggerne følger pengestrømmen. Det gjelder særlig den organiserte.
Tigging! Vel når byene oversvømmes av tiggere, da er det bare og sette bremsen på!Har aldri hatt noe i mot tigging, men når en møter på hvert et hjørne, Den som tror det her forgjette landet med alle de pengene kan fø en kvær som kjem til dette landet! Da tror en må tenke seg litt om. Program i NRK fra Romania om en mor som kom til Norge for og tigge penger for oppresjon til sin sønn. Vel det kom ingen svar i programmet om ho fikk penger til oppresjonen. Et svar hadde hun, det var dyrt! Tror ikke folk har noe i mot og helpe, men når det oversvømmes, så er nok grensene trekt. Jo mere som kommer inn i landet, jo større problemer, for vi kan ikke klare og redde hele verden. Sann historie om tigging. Vågen Stavanger, uteresturang. Det nærmer seg en mann, godt kledd,men sjasket, med koppen i handa, når han ser hvem som sitter, så spring han som fan, han møtte sin arbeidskolega og familie, denne tiggeren er i fast arbeid i det offentlige, sparken fikk han ikke, han var kolega av mæ og denne tiggeren. Hvor kom han i fra i denne verden, det er bare og lure…..
sjøsjuk:
Den beste måten å redusere antall tiggere på er å slutte å fore dem med penger. Det er tydeligvis nok av dem som gir – og må gi mye – siden en del av Norges byer oversvømmes av utenlandske tiggere.
Selv har jeg ingenting i mot at de bare sitter der. Jeg har sett nok av fattige mennesker i mitt liv og vet at de ikke er så innmari fattige når de har ressurser til å komme seg til Norge, også i flere omganger. De aller fattigste har evig nok med å prøve å skrape sammen nok til å overleve nok en nådeløs hverdag.
Det var Stortinget som vedtok sexloven, med unntak av Høyre og FrP, ikke feminister. Men det var ikke saken.
Det er profesjonell tigging som er problemet. Dvs. å late som man fryser, er syk, skadet, blind og eller utsultet, kanskje med en baby i armene også. Jo kaldere det er i Norge, desto mer opplagt er tiggingen profesjonell. Med pengene skal tiggere kjøpe hus i hjemlandet.
Anders:
Det er (foreløpig) tillatt å prøve seg. Og er mange nok hjertegode (naive) nok til å gi, så kommer de tilbake. De tar til og med seg noen flere slektninger.
Jeg har selv vært i Romania og sett en del sigøynerpalasser. De er store med skinnende sølv (blikk) på taket. De skal visstnok inneholde storfamilier (klaner?) der en del av dem som ikke kan benyttes til annet arbeid, blir satt til å tigge. Det er en vanlig måte å bruke mennesker på. Får de en slant, er det bra. Alternativet hadde vært ingen slant i det hele tatt.
Det pussige er at jeg så svært få tiggere – om noen – på gatene i Romania. Kanskje er det forbudt? Det kom noen tiggere inn på en kafe vi satt på. Da kom kafeeieren fluksens for å jage dem bort. Tigging ved bordene ville ha avgjort ikke ha.
Jeg kunne sagt mye om Romania og hvor den hjelpen, bl a klær, vi sender synes å gå til. Det er i hvert fall ikke landets fattigste. Men det er en annen sak.
Gir av og til penger til ærlige og redelige narkomane, resten får ikke engang tomgodset av meg. Går forbi blinkende hatter og stygge roser med verdens beste samvittighet også.
Adolph:
For meg er det uhyre enkelt. Skulle jeg gitt en tier til hver av de tiggerne jeg går forbi på min gange gjennom byen, så hadde jeg selv blitt blakk og hadde måttet be om et pappkrus, slik at jeg kunne få tilbake de pengene jeg selv nettopp hadde gitt bort.
Da velger jeg heller å la være å gi, men prøver å arbeide for en narkotikapolitikk der narkomane skal få hva de trenger, slik at de skal slippe å måtte tigge.
Artig analog.
Forby sexkjøp = forby barnebidrag?
Forby tigging = forby NAV og trygd og slikt?
Peder Ås:
Jeg skjønner ikke helt hva likhetstegnet mellom forbud mot sexkjøp og manglende barnebidrag betyr.
Et forbud mot å skulle gi penger til tiggere kan likestilles med forbudet mot å kjøpe sex. Man forbyr ikke noen å være noe – narkoman, tigger, prostituert – men å gi dem det de trenger til livets opphold. Det er utenkelig å skulle straffe den svake part. Det er den som opprettholder deres virke som skal tas.