Hvorfor mase om integrering? Er ikke parallelle samfunn like bra?

Det er mye snakk om integrering, det vil si hvordan vi, nordmenn, skal legge forholdene best mulig til rette for at innvandrere skal kunne fungere optimalt i det norske samfunnet, i betydning assimilert. De må bli som ”oss”. Dette fordi den grunnleggende idé i et sosialdemokratisk samfunn er basert på likhet. Utenpå kan vi nok være forskjellig, men inni er vi like.

Men hva om diverse innvandrergrupper ikke ønsker å la seg assimilere inn i den norske væremåten? Hva om de ønsker å leve i samsvar med sin egen kultur, i Norge? Hva om de er godt fornøyd med å leve i et parallellsamfunn, der de pusler med sitt og vi med vårt? Hvordan vil, kan eller ønsker vi å forholde oss til det?

Parallellsamfunn er imidlertid ikke noe nytt i Norge. Vi bruker bare andre betegnelser, slik som arbeiderklasse, middelklasse og overklasse. Vi har finkultur og massekultur, og boligprisene sørger for at fiffen usjenert kan omgås hverandre mens sosialtilfellene, hva f eks Oslo angår, primært konsentreres til kun to bydeler – så langt øst og sør for sentrum man kan komme, uten å forville seg over til nabokommunen. På den måten kan alle grupper og sjikt leve hele sitt liv i samme by, uten en gang å støte på hverandre.

Problemet oppstår først når noen ønsker å krysse de usynlige barrierene, men blir forsøkt holdt tilbake og/eller blir nektet adgang på den andre siden. Dersom grensekrysninger utløser dramaer a la ”Romeo og Julie”, får vi et problem. Likeledes hvis en gruppe forakter en eller flere ”på den andre siden” i den grad at det fører til konflikter, vold og kriminalitet. Men heller ikke før. Dersom alle gjør som skomakerne og blir ved sin lest, opptrettholdes samfunnets ro og kontinuitet.

Personlig har jeg ingen tro på likhet, i den forstand at vi alle skal bli tvunget til å tenke likt og oppføre seg likt. Jeg tror mer på individuelle. Til og med at det er ønskelig med individualitet. Det er nemlig forskjeller og uenighet som bringer samfunnet videre, ikke likhet og enighet, som i praksis ofte vil være synonymt med stillstand og sementering. Derfor betrakter jeg ikke uenighet som noen trussel, men et nødvendig grunnlag for debatt og derav en mulighet til å komme videre. Konflikter løses ikke så lenge de ligger under teppet. De må opp på bordet.

Så lenge disse mekanismene fungerer har jeg absolutt ingenting i mot å leve i et parallellsamfunn. Snarere tvert i mot. Jeg nærer ingen ønsker om å menge meg med verken kongefamilien, Norges rikeste, kultureliten, sportsidioter eller kirkevenner. Og jeg antar at ønsket er gjensidig. For ingen ønsker vanligvis å omgås alle, selv om alle mest sannsynlig har et ønske om å omgås i hvert fall noen. Jo flere grupper som får leve slik de selv ønsker det, desto bedre er det, for alle parter. Men jeg krever én ting: Gjensidig aksept og respekt.

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B