Idrett og politikk.Hvordan griper de inn i hverandre?

Idretten gir skinn av å være politisk nøytral,men har ikke alltid vært det.Det spørs om den i det hele tatt kan være det.I dag er det mye pengemakta som rår,men tidligere hadde gjerne ulike idrettsbevegelser en tydeligere politisk agenda.

Fra 1924 til 1946 var det noe som het Arbeidernes Idrettsforbund(AIF), som hadde som formål å utvikle masseidretten i Norge i motsetning til den den borgerlige konkurransementalitet og elitedyrking.Et formål var å gi arbeidsløs ungdom noe å holde på med

Norges landsforbund for idrett ble en viktig rekrutteringssentral for den høyreaktivistiske Samfundshjelpen, bl.a. til streikebryteri.Kommunistene dannet Kampforbundet for Rød Sportsenhet.Det var klarere fronter den gangen,noe også idretten gjenspeilte.

AIF fulgte oppfordringen fra LO-kongressen i 1934 og boikottet Hitler-Tyskland
Sparta Sarpsborg og kvinnefotballklubbene Athene-Moss og Trondheims-Ørn har sitt utspring i AIF.Sparta-spilleren Alf Martinsen,som var med på bronselaget,spilte 21 landskamper for AIF før han gikk over til Lillestrøm.

I sommer-OL i 1968 tok de fargete amerikanerne Tommie Smith og John Carlos henholdsvis gull og bronse på 200-meter.De stilte på seierspallen uten sko og med svarte hansker og knyttete never,som var hevet.Det var symbolet på Black Power.Sølvvinneren Peter Norman fra Australia demonstrerte for Olympic Project for Human Rights,mot behandlingen av aborginerne i Australia.Det ble mye ramaskrik etter dette.

I sommer-OL i 1936 tok amerikaneren Jesse Owens fire gull, på 100 meter,på 4X100meter stafett,på 200 meter og i lengde.Hitler gikk fra tribunen i sinne.Grev Baillet Lotoru forklarte for Hitler hvorfor han uansett nasjonalitet gratulerte vinnerne personlig.Ellers ble Owens populær i Tyskland og hadde som farget de samme rettigheter der som andre.Da han kom tilbake til New York ble han selv etter sine seire i OL behandlet som annenrangs.Han måtte ta vareheisen for å komme til en mottagelse på Waldorf-Astoria-hotellet.

I 1942 okkuperte Hitlers styrker Ukrainas hovedstad Kiev.Mange ble arrestert,drept og deportert.En del fotballspillere var motstandsfolk,og noen av dem ble med på storlaget Dynamo-Kiev,som kanskje var Europas beste lag før krigen.Senere vant de Europa-cupen to ganger og utgjorde stammen på det sovjetiske kandslaget som fikk sølv i EM i 1988.Under krigen var noen av Dynamo-spillerne med på et lag som kalte seg Start.De var ubeseiret,og det ble arrangert en kamp mellom dem og tyske nazister,som de også vant,selv med en SS-mann som dommer.Det ble en kamp på liv og død,og noen av spillerne ble arrestert.Jeg tror tre av dem ble drept i konsentrasjonsleir.Motstandsmannen Gontsjarenko,en stjernespiller,kom seg unna og ble en gammel mann og siste overlevende fra Start-laget

Så er det historien om Bayern München,som snart skal ut i CL-finale.To av klubbens stiftere,Otto Beer og Klaus Landauer,var jøder.Landauer var sønn av jødiske handelsfolk og president i Bayern München fra 1913 til 1933,med unntak av 1.verdenskrig.Han ble også president fra 1947 til 1951.Han mistet fem av seks søsken i Holocaust.

I 1933 var ikke jødene lenger ønsket,og fotballklubbene som var organisert i det sørtyske fotballforbundet samarbeidet med nasjonalsosialistene og skrev under på at jødene skulle fjernes fra all idrett.Seks jødiske Bayern-medlemmer ble drept av nazistene.Fotballen ga jødene en mulighet til integrering i det tyske samfunnet,mye takket være Bayern München.De hadde en liberal filosofi, og mon tro om ikke det var en nøkkel til den suksessen de fikk senere.

Jeg vil ellers nevne flere lands boikott av sommer-Ol i Moskva i 1980 som en protest mot Sovjet-Unionens okkupasjon av Afghanistan i 1979.

Det er flere eksempler,men de ovennevnte skulle belyse at heller ikke idrett er upåvirket av den politiske virkelighet.Så kan man stille spørsmål om idrett i det hele tatt kan være nøytral.

Om John N.