Helt siden det forferdelige skjedde den 22. juli i fjor er vi stadig vekk blitt oppfordret til å ”si det med røde roser”. Hvorfor akkurat røde roser ble valgt, vites ikke – men jeg antar det har noe å gjøre med at Arbeiderpartiet har en rød rose som del av sitt partisymbol. Det har ført til at i hvert fall jeg har fått en (forhåpentligvis midlertidig) aversjon mot røde roser – ikke så mye på grunn av assosiasjonene til blod og voldsom død som på grunn av forundring over hensikten med det hele; hvorfor så mange røde roser?
Selv kan jeg ikke se annet enn at kun alle landets blomsterhandlere har noe å tjene på den enorme etterspørselen etter røde roser. Mens de kan glede seg over et godt økonomisk resultat synes kjøperne å ha gått inn i en analytisk komatilstand. Således symboliserer den røde rosen en (desperat) tviholdelse på klisjeen om at kjærlighet skal overvinne alt og at det gode skal overvinne det onde. Selv i bøkenes og filmens verden skjer imidlertid ikke det før helten har gjort en formidabel innsats for å redde verden. Det er med andre ord på høy tid med handling. Spørsmålet er bare; hva da?
Alle som har hørt Anders Behring Breivik uttale seg om sine drapsmotiver har også fått et (annet) innblikk i de sosiale medienes påvirkningskraft. De har ikke bare ført til arabiske lederes fall, drapstrusler mot tegnere og utgivere av Muhammed-karikaturer og brenning av det norske flagg blant annet i Pakistan og Midt-Østen, men også et forkvaklet forsøk på å ”redde verden” her hjemme fra islamistenes truende klør. I så måte må forsøket kunne sies å ha vært totalt mislykket. Ikke så mye som ett regjeringsmedlem ble rammet, bare noen få byråkrater, tilfeldig forbipasserende og en mengde uskyldige og forsvarsløse barn og ungdommer. Det ligger verken noe heltmodig eller storslagent i det, selv om Breivik (fortsatt) holder masken.
Selv om de fleste tar avstand fra Breiviks handlinger, er det mange som langt på vei deler hans frykt for følgende av den enorme ikke-vestlige muslimske innvandringen – og kanskje mangel på integrering eller etablering – som Norge har vært gjenstand for de siste 15 årene. Både religion og kultur er totalt fremmed fra vår egen. Og det er slett ikke uvanlig å møte det ukjente med frykt og/eller fordommer. Samfunnet gjør klokt i å ta denne frykten (fordommene) på alvor, ikke bare feie den under teppet og avskrive den som grunnløs eller utslag av rasisme. Det er dette som er kjernen i problemstillingen; uten den ikke-vestlige innvandringen, heller ingen grunn til å massakrere ungdommer på Utøya. Den danner grunnlaget for så vel Breiviks handlinger som muslimsk ungdoms følelse av skyld (hadde pappa ikke kommet til Norge, hadde heller ikke Breivik måttet se seg nødt til å plaffe ned antatt muslimvennlige mennesker). I dette skismaet befinner rosekjøperne seg, tilsynelatende totalt handlingslammede, uten evne til å ta innover seg at angrepet kom innenfra, ikke utenfra. Det er på høy tid å ta grep.
Rett etter 22/7-massakren meldte mange seg inn i Ap. Handlingen var muligens ment symbolsk, som en støtteerklæring til partiets tap av politisk bevisste ungdommer. Det var likevel en mer nyttig handling enn (bare) å kjøpe røde roser i fleng, i hvert fall dersom de nybakte partimedlemmene ville noe mer enn bare stå som (nok) et tall på en liste over antall medlemmer. Her kommer de positive sidene ved de nye sosiale mediene til sin rett; mulighet for alle og enhver til å påvirke så vel politikere som samfunnsdebatten. I så måte får begrepet sofavelger et nytt innhold. Man behøver ikke lenger dra seg ut av sofaen for å drive politikk. Det holder lenge med en bærbar pc. De fleste politikere setter også pris på innspill fra sine velgere.
Jo mer homogent et samfunn er, desto mer kan man nok også ta det med ro hva angår dets bestående. Men i et flerkulturelt samfunn, der interessene er svært forskjellige og ofte kan stå mot hverandre, tvinges man i langt større grad til å måtte forsvare (og kjempe for) sine egne standpunkter og verdier. Det holder ikke lenger å overlate den slags til andre. Man må selv ta et visst grep. Altså: Ikke flere røde roser nå. Meld deg heller inn i et politisk parti og ta ansvar for et levende demokrati!
Det er ikke forbudt å være enig med ABB hist og her, tvert imot. Hvis man er uenig med ABB fordi man skal være uenig med ABB er man psyk. Da bør man observeres. Av noen. Sånn går nu dagan, med feite overskrifter som bare fører inn til en intetsigende blekksprut av en satans videohelvet med hjernedøde Dagbladkommentatorers kommentarer av hvordan andre Dagbladkommentatorer føler shit hist og pist. Faen, VG og Dagbladet bør vurdere å legge ned seg selv etter denne patetiske oppvisningen i bullshit. Det er ingen grunn til at de skal fortsette.
Adolph:
Ikke rart at man heller velger å kjøpe en rød rose. Den signifikerer tross alt desto mye mer.
Hva mener du,Adolph? Er det noe du er enig med Breivik i? Jeg synes det har vært en saklig debatt etter 22.07.2011.Breivik har en konspirasjonsteori om at muslimer er i ferd med å overta Europa og utslette den vestlig sivilisasjon, med sine paranoide ideer om et Eurabia.
Du kritiserer journalister og mener de er «psyke».Det synes jeg er en fordreining,bort fra det det egentlig handler om.Det handler om en fascist med en narcissistisk personlighetsfortyrrelse,som med kaldt blod har myrdet 77 mennesker,til og med barn.
Jeg mener de uttalelser som har kommet i sakens anledning har vært nyanserte og ikke har tatt overhånd følelsesmessig.Det er ikke som du sier fordi man skal være uenig med ham, men fordi det er en allmenn oppfatning blant folk.
Som Marita sier,det er bedre å kjøpe en rød rose.
Jeg så forresten nylig at den såkalte «Greven»,Varg Vikernes,som nå er nynazist,støtter Breivik fullt ut.Breivik blir behandlet på en demokratisk og skånsom måte her i landet.Tenk på hva som ville ha skjedd i andre land.
John N:
Jeg tror du har misforstått – jeg synes ikke at det er bedre å kjøpe en rose, snarere tvert i mot. Jeg synes den store mengde røde roser snart begynner å ligne akutt hjerneødem.
Jeg for min del ønsker at vi skal begynne å tenke og handle – ikke lulle hverandre inn i tornerosenes søvn.
Jeg regner med at jeg og Breivik er enige om både det ene og det andre, ingen av oss liker islam for eksempel. Vi skiller litt lag der i og med at jeg ikke liker kristendommen det slag bedre, men det er ikke slik at det er farlig å være enig med Breivik om hvilket bakeri som baker best brød.
Journalister som intervjuer journalister er kjedelig, og jeg liker ikke å klikke på en overskrift for så å ende opp på en side som oppdateres fortløpende slik at jeg på lete for å finne det jeg ble lovet å lese om i overskriften jeg klikket meg inn gjennom. Og når jeg finner det jeg kom for å se, så står det bare det som overskriften og ingressen allerede har fortalt meg.
Vi har en lokalavis her, som er kjent for artikler av typen «FYLLEKJØRER UTFOR VEGEN I BRATTLIA!» så er det et bilde av bilen til naboen under, i grøfta. I Brattlia. Ok, så jeg åpner saken, der står det så at en mann har kjørt i fylla, og havnet utfor veien i Brattlia. Vi har det samme bildet som var på framsida, med en forklarende tekst under: Fyllekjører utfor vegen i Brattlia står det der. Du kan si at de egentlig kan greie seg med bare forsiden, det står ikke noe mer på selve artikkelen enn det som allerede er på forsida likevel. Slik er det også med Dagbladet, VG og delvis Aftenposten i Breiviksaken. Jeg forventer mer av folk som tar seg betalt for å skrive i aviser.
Adolph:
Det er svært mange som er langt på vei enig med Breivik i hva han sier om (frykten for konsekvensene av) innvandring. Det er bare ikke så mange som tør å si det høyt. Ennå.
Jeg mener at rosefokuseringen signifikerer at «folk flest» synes å ha gått inn i et tanketomt traume, der de hverken evner å ta det fryktelige innover seg eller å gjøre noe rasjonelt. Rosekjøpene blir således å betegne som en avledningsmanøver.
Det er imidlertid ikke avledningsmanøvre som får folk flest på riktig vei. Det er handling. Hva vil vi med samfunnet vårt? Hvem er det som skal få lov til å beherske manesjen?
Sist, men ikke minst: Hva tjener Utøya-ofrenes minne best; sentimentale rosekjøp eller politisk bevissthet?
Marita,har jeg misforstått deg,er det synd,for å kjøpe en rose har et bra budskap,og er noe helt annet enn hat.Å gjøre det står ikke i motsetning til å drive med polikk,som innebærer politisk skolering og bevisstgjøring om hva fascisme er.
Symboler er viktige,roser betyr noe helt annet enn hakekors.Det betyr ikke at man luller seg inn i en tornerosesøvn.
Svært mange av rosekjøperne er folk med brennende hjerter,som bruker svært mye av sin fritid på aktiv politisk virksomhet.Her synes jeg du skaper en kunstig motsetning.Rosene var et følelsesmessig uttrykk i tiden etter terrorhandlingene.
Går du inn i AUF tror jeg du vil få se at det ikke bare handler om roser.
John N:
Det spørs hva de rosenrøde hjertene brenner for, innerst inne. Det hadde vært mye bedre for alle parter – nærmest uansett partitilhørighet – om de hadde brukt tiden, pengene og energien på reell politisk handling. Det hadde også vært mer i Utøya-ofrenes ånd.
Jeg snakker ikke om de første sympatirosene, men om de stadige repetisjonene. Det er på høy tid å gå videre. I hvert fall for dem som ikke har mistet noen av sine.
Roser er opprinnelig symboler på kjærlighet,medmenneskelighet og omsorg. Jeg føler meg trygg på at det var dette innholdet de fleste la i bruken av roser.
Når det gjelder fascimen er det viktig å forsøke å forstå den bakenforliggende dynamikken, ikke bare beskrive konsekvensene. Jeg tror vi må gå til psykologien. Drivkraften er menneskers flukt fra seg selv. Alle livsformer som får store problemer forsøker å løse dem ved å vende tilbake til et tidligere utviklingsnivå. For mennesker betyr dette at de flykter fra selvbevissthten og forsøker å tilpasse seg som deler av førbevisste organismer. Det er slike organismer som utgjør fascistiske samfunn. De har derfor felles kjennetegn.
1) Organismer har et hode som skal ha kontrollen, og et legeme som skal underkaste seg. Alle fascistiske samfunn har derfor en elite som skal stå for ledelsen, og en masse som skal vise lydighet.
2) Alle lemmer på et legeme eller celler i en organisme må innordne seg etter enhetens behov. Alle fascistiske samfunn forsøker derfor å depersonifisere mennesker. Det de er i seg selv og av natur må brytes ned slike at den kan formes og styres utenfra av enhetens ledelse.
3) Organismens hode tar ansvar for legemets fysiske behov siden de utgjør deler av den samme enheten. Fascistiske samfunn kan derfor tilsynelatende se omsorgsfulle ut.
4) Mellom organismens hode og legeme må det finnes et nettverk av nerver slik at beskjeder kan overføres og legemet motiveres til lydighet. I fascistiske samfunn utgjøres dette nervenettet av moral/etikk-forestillingen.
5) Når mennesker flykter fra selvbevisstheten og forsøker å tilpasse seg slike organismer, blir konsekvensene tragiske. Den indre mishandlingen under depersonifiseringen skaper destruktive drivkrefter og farlige behov. Hemningene mot å ofre mennesker er borte, for depersonifiserte mennesker har ingen egenverdi.
Hva skal til for å fjerne all fascisme? I teorien er det enkelt. Vi kutter over nervenettet mellom organismens hode og legeme dvs. gjennomskuer moral/etikk-forestillingen. Da vil organismene bryte sammen.
@Inger
Hvor har du dette fra?
Jeg husker ikke eksakt hvor jeg leste det, men dette er nok en ganske anerkjent erkjennelse.
@Inger
En grunnleggende forutsetningen for at «livsformer skal forsøke å gå tilbake til et tidligere utviklingsnivå» er at de faktisk vet at de har et tidligere utviklingsnivå. De må også vite hva dette utviklingsnivået er. Meg bekjent er det bare mennesket som er i nærheten av å ha denne kunnskapen, og da går det ikke an å generalisere ved å si at det gjelder alle livsformer. Jeg har heller ikke inntrykk av at det er et generelt trekk ved mennesker at de oppfører seg som aper hver gang de møter et problem.
For meg høres det ut som et utsagn som er mer sannsynlig å høre på en alternativ-messe enn i en naturfagtime.
Inger:
Et samfunn trenger aktiv deltakelse. Ikke passiv, representert ved kjøp av klisjeer. Alt blir til klisjeer når det utvannes tilstrekkelig. Og det begynner den notoriske kretsingen om å si det med røde roser å bli i Norge nå.
Jeg tror til og med Ap heller ville ha satt pris på litt mer politisk aktiv deltakelse.