Islamisme? Nei takk.

Wikipedia: Islamisme betegner politiske ideologier basert på islam. Den innebærer at islam ikke bare er en religion som skal tros og praktiseres av muslimer, men også et politisk system (Sharia) som muslimer bør arbeide for å innføre. Tilhengere av islamisme ville styrke religionens stilling i samfunnet, de mener at staten bør styres etter islams hellige bok; Koranen. Menn og kvinner skal ha de rettighetene som Koranen foreskriver dem.

Islamismen har brodd både mot vestlig imperialisme og mot tradisjonalisme i muslimske stater.

 

Er det overhodet noen, verdt å lytte til, som mener at det å være motstander av dette er noe negativt? Neppe.

 

Nei jeg bryr meg ikke om hvilken shariafortolkning eller variant den ene eller den andre måtte bringe til torgs, eller om man velger den ene eller den andre måten å tolke koranen på, eller om man er fundamentalist eller mer praktisk innrettet.  Det er uinteressant, selv der jeg og islamisten er enig i mål og virkemiddel står vi steilt mot hverandre, på samme måte som at jeg og indremisjonisten er motstandere av fyllekjøring, jeg er rett og slett ikke interessert i hva noen kameldrivere og sauegjetere fra primitive og tilbakestående stammer i midtøsten mente for ett til to tusen år hadde å si om hvordan et samfunn skal fungere. Hvilke rettigheter koranen foreskriver bryr meg midt i det området solen har  holde seg borte fra. Hva Allah formidlet til muhammed, er irrelevant, det er ikke engang en del av et argument, det er uvesentlig. Uviktig. Ikke en del av besluttningsprosessen. Det er bortkastet tid.

 

Islamisme, politisk islam, det er ikke mulig å finne noe positivt å si om det. En islamistisk apologist med store talegaver kan sikkert male flotte verbale bilder og bygge de luftigste luftslott, men selv et luftslott må ha en grunn fundamentet kan hvile på. Da holder det ikke med bullshit fra en tvangsslaktet besetning av storfe med MCD.

 

Vi skal ha religionsfrihet her i landet. Den som krever noe som helst og begrunner det kravet med religionsfrihet, for eksempel retten til å praktisere islam, anerkjenner dermed alle andre retten til religionsfrihet. Inklusive sine egne barns og ekefelles rett til å forkaste islam. De har også religionsfrihet. Den som ikke aksepterer så enkle spilleregler, må settes på sidelinjen og bli der.

 

Vi skal ikke diskutere oss frem til løsninger med slike, vi skal fortelle dem hvor skapet står, og hva som skal være i skapet. Gammelt skrot, som koranen vitterlig er, må gjerne diktere hvordan de som velger å følge den boken lever og oppfører seg, men når de kryper ut i virkeligheten betyr det ikke noe som helst hva denne profeten mener å ha fått seg fortalt av gud vet hvem. Eller Faen vet, for Gud kan det ikke ha vært, hadde han talt til denne muhammeden hadde han formodentlig passet på å tråkle inn noen ord om guttungen Jesus når han først var i gang? Min erfaring er i alle høve at stolte foreldre prater heller mer enn mindre om avkommet.

 

Vi har brukt flere hundre år på å piske kristendommen på plass, for å få alburom. Ikke for å gi plass til en annen variant av trangsynt galskap.

Om Adolph Preussen