Jesus, Syndebukken for HELE menneskeheten.


Påsken er den kristne hovedhøytid, for hendelsene vi minnes i påsken, konstituerer hele den kristne tro.

Skjærtorsdag feirer vi til minne om Jesu siste måltid med disiplene, og vi feirer innstiftelsen av nattverden, den hellige eukaristi.  Måltidet foregår før Jesus  fullt ut virkeliggjør den nestekjærlighet han forkynte og levde etter under hele sin gjerning. Natten før han skal møte lidelse, hån og korsdød i den ultimate solidaritet med hele menneskeheten.

I nattverdsfortellingen er det viktig å holde fast på at Jesus var jøde, og at han og disiplene kom til Jerusalem for å feire den jødiske påskehøytiden.
Den essensielle sammenheng mellom jødisk og kristne påske blir understreket ved at en av skjærtorsdags bibeltekster forteller om hvordan Jahve innstifter påskehøytiden i forbindelse med Exodus.

Moses og Aron fikk i følge disse jødiske legendene i oppdrag å befale alle hebreere i Egypt om å slakte et lytefritt lam.
Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken i de husene hvor de spiser det. ——–! Det er påskehelg for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi.

Denne GT-teksten formidler ideen om jødene som Guds utvalgte folk.
Jahve fremstilles fremdeles primitivt og antropormorf.

Påske kommer av hebraisk Pesach, og betyr ”å gå forbi”. Dødsengelen som drepte alle førstefødte egyptiske gutter, gikk forbi dørene der det var smurt lammeblod, og således ble livene til hebreerne spart. Men den gammeltestamentlige Jahve viser i Andre Mosebok ingen nåde mot egyptiske kvinner, menn og spedbarn, og fremstår ennå ikke som en universell Gud.

I den jødiske påskefortellingen spiller altså lammet en sentral rolle.
Offerlammene ble syndebukkene som frikjente hebreerne fra engelens dødsdom og var deres utgangsbillett fra Egypt.
Og offertanken er for øvrig sentral i GT, ikke minst i Mosebøkene. Dyr ble ofret for å blidgjøre Jahve og dempe hans vrede. Offerdyrene ble stedfortredende syndebukker for menneskelig synd.

Jesu påskefeiring, hans lidelse og død har altså historiske og teologiske røtter i jødedommen, og var forståelig for jøder som hadde tiltro til hans forkynnelse og gjerning.

Et problem er selvfølgelig det faktum at den dramatiske flukten fra Egypt, med landeplager, drepte egyptiske spedbarn og massakrering av Faraos elitesoldater gjennom Rødehavs-”mirakelet” ikke kan dokumenteres historisk.

Dette skal ha skjedd under Ramses den andre, i en egyptisk høykultur og skriftkultur, og det er særdeles merkelig at vi ikke finner belegg for disse oppsiktsvekkende hendelsene i Egyptisk historieskrivning, ei heller i de andre høykulturene rundt Middelhavet. (Assyria, Babylon, Persia)

Derfor mener de fleste toneangivende teologiske forskere at Exodus ikke kan ha funnet sted slik 2. Mosebok fremstiller det. Jødedommen, den eldste Abrahamittiske religion, bygger altså sin religiøse identitet på legendefortellinger og myter snarere enn på historiske hendelser.

Med Jesu forkynnelse,  lidelse og død forandres perspektivet radikalt og kvalitativt.

Jesus overtar nå rollen som syndebukk for menneskene. Ikke for en utvalgt etnisk og religiøs minoritet, men for ALLE mennesker. Hans sonoffer har en UNIVERSELL karakter. Gjennom Kristi sonoffer går vi definitivt inn i den NYE pakt for hele menneskeheten, med tilgivelse for og solidaritet med alle jordens mennesker og der dyreofring blir overflødig.

Mente Jesus selv at han var Guds sønn/den inkarnerte Gud?
Det er vanskelig å si noe sikkert om.
I Matteusevangeliet omtaler han seg selv som Menneskesønnen.
Hvorvidt dette også impliserer at han opplevde seg som en inkarnert GUD er usikkert.

Paulus, som ikke kjente den historiske Jesus, og nidkjært forfulgte de tidligste kristne før den berømte Damaskus-opplevelsen, er den viktigste NT-forfatteren som fremsetter teorien om at Jesus er både Gud og menneske.

Natten etter det siste måltidet gikk Jesus til Getsemane og der leser vi blant annet i Matteus:

Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg! Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.
Dette viser på en måte som berører meg sterkt, et menneske, i dyp angst, men et menneske som er rede til å ofre seg selv for andre og følge den Gud han tror på. Det er intet lettvint ved Jesus sonoffer. Man fornemmer mennesket Jesus i lidelseshistorien.

Hvorfor er det så viktig i kristen og jødisk tro å sette sin lit til Syndebukken, altså en uskyldig som skal sone for mennesker synd, mens vi ikke finner den stedfortredende lidelse i Islamsk teologi?

Svaret er åpenbart og henger sammen med de religioners menneskesyn.

Det jødiske syn er at mennesket er grunnleggende ondt, men arvesynd avvises.

Kristendom hevder at mennesket er grunnleggende ondt fordi det er ødelagt av arvesynd, og bare Kristi soning kan redde mennesket fra evig fortapelse.
Islams syn er at mennesket er grunnleggende godt og kan velge selv å leve etter Guds bud og realisere det gode liv.


Menneskene i alle tre religioner tror på og ber til samme Gud. Det er lite som skiller, men mye som forener de tre Abrahamsreligioner. Og det er det viktig å holde fast på i en tid der den ene av disse religionene, Islam, blir utsatt for massiv løgn – og hatpropaganda fra islamofobiske kretser.
Mitt påskeønske er at vi skal følge Jesu eksempel og motarbeide all form for religionsrasisme, men forstå at det universelle mennesket er et begrep som omfatter hele menneskeheten og er noe langt mer og rikere enn den skandinavisk lutherske og/eller sekulære gruppevarianten.

Agnus Dei.

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!