Løgn og selvbedrag

Hvor ofte hører man ikke at en Sann Troende slenger over en anekdote om noe fantastisk som skulle ha skjedd, og ber skeptikeren om å forklare den. En håpløs affære, selvsagt, for en historie er bare en historie og som andre historier legger den vekt på enkelte detaljer, utelater andre og er strømlinjeformet for historiens formål. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er anekdotisk bevis noe av det som brukes hyppigst for å underbygge Sanne Troendes påstander, både innenfor religion og alternativ behandling. Ordentlig bevis, altså noe man virkelig kan undersøke holdbarheten i, er generelt mangelvare.

Det er mange grunner til at anekdoter er ubrukelige som bevis. For det første kan man aldri gardere seg mot blank løgn, og det ubehagelige faktum er at folk stadig vekk lyver.

For det andre er vi veldig dårlige til å forstå sannsynlighet. Tenk deg at man oppdager en medfødt sykdom som rammer en av ti tusen mennesker, og som alltid fører til at den syke dør en smertefull død. Etter en tid utvikles det en test, slik at det er mulig å sjekke om man har sykdommen. Ingen tester er helt sikre, men denne er hele 99 % sikker.

Tenk deg så at du tar denne testen, og etter et par uker kommer bomben: Du har testet positivt. Naturlig nok blir du knust av resultatet, men hvor sannsynlig er det egentlig at det er riktig – at du er bærer av sykdommen?

Jeg ber deg om å lese oppgaven over om igjen, og gjøre deg opp en begrunnet mening om svaret før du leser videre.

Nå er dette formulert som en oppgave, og quiz-faktoren gjør nok at mange går vekk fra det de umiddelbart ville følt, tenkt eller trodd – nemlig at det er 99% sikkert at man er bærer av sykdommen. Testen er jo så sikker. Men hvis 99% ikke er rett hva er da det rette svaret?

Svaret er at det er ca én prosent sjanse for at den som tester positivt er bærer av sykdommen: Hvis hundre tusen mennesker tester seg, vil statistisk sett 10 av disse være bærere av sykdommen. Den rammer jo en av ti tusen. Av de hundre tusen som tester seg vil omlag én prosent, altså ca tusen mennesker, få positivt resultat. Og som vi allerede har sett: Av de ca tusen menneskene er det bare ca 10 mennesker som virkelig har sykdommen. En av hundre, altså.

Dette er et strålende eksempel på hvor dårlig vår intuisjon er på å håndtere sannsynlighet, og på hvordan vi kan føle oss heldige eller utvalgte når vi egentlig er innenfor en 99 prosents sannsynlighet for at det skal gå bra.

For det tredje har vi et confirmation bias, altså en hang til å se på det som støtter det vi tror på og å overse eller underspille det som strider mot. På Universitetet i Stanford undersøkte man blandt annet dette i en større gruppe hvor halvparten var for dødsstraff og halvparten var mot. Man lot deltakerne lese sammendrag av to fiktive studier – den ene konkluderte positivt til dødsstraff mens den andre konkluderte negativt. Deltakerne var gjennomgående langt mer kritiske til den studien som støttet det motsatte synet av deres eget, både begrunnet i metodikk, tidsperiode og konklusjoner mens de oppfattet studien som støttet deres eget syn som troverdig, ærligere og bedre utført metodisk.

Et annet utslag av confirmation bias er at vi har en selektiv hukommelse – noe som igjen påvirker anekdotene vi forteller.

For det fjerde så er det slik at vi stadig vekk ser eller oppfatter noe galt, i tillegg til at vi er generelt dårlige til å skille vår tolkning av det vi opplever eller observerer fra det vi faktisk opplevde eller observerte. Vi tror bl a stadig vekk at vi observerer fravær av noe, f eks at det ikke er snø ute eller at noen mangler empati, enda det er komplett umulig å observere noe som ikke er der. Fraværet er en konklusjon ikke en observasjon, og konklusjoner er stadig vekk gale.

Er det noen vits i å fortsette dette? Neppe. Den Sanne Troende har nok hørt det meste før, og det bare preller av. For som de fleste av oss lever den Sanne Troende sitt liv som hovedrolleinnehaver i sin egen episke storfilm. Ting som hender med en selv blir derfor ofte oppfattet som både viktigere og mer spesielt enn hva det er grunnlag for. Confirmation bias, dårlig observasjonsevne, statistisk blindhet og det å bli offer for løgn er stort sett noe som skjer med andre mennesker.

Den Sanne Troende luller seg derfor heller inn i forestillinger om at det akkurat han tror på, er så spesielt og stort og holistisk at vanlige måter å sjekke om det er sant på rett og slett ikke fungerer. Og det må den Sanne Troende gjerne gjøre, så lenge det ikke går ut over andre. Problemet er bare at det så alt for ofte gjør det. Vi har en alternativbransje med milliardomsetning bare i Norge, en milliardindustri som fremstiller seg selv som det ubemidlede idealistiske offeret for en kynisk og kapitalistisk legemiddelindustri.

Men hvem er de mest kyniske? Den som jobber beinhardt metodisk i årevis for å komme seg rundt alle hindrene for vår forståelse, eller den som tar seg betalt av syke eller sørgende mennesker for ting som de bare påstår er sant? I det ville vesten var Snake Oil et begrep, med omreisende kvakksalvere som solgte illeluktende remedier som kurerte hva det måtte være. Ikke sjelden ble svindelvirksomheten deres møtt med en omgang tjære og fjær.

Våre tiders Snake Oil-forhandlere slipper billigere unna. Jeg skjønner ikke helt hvorfor.

Om Geir Skoglund

Frittenkende og gudløs positivist av sosialliberal legning.