Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Langfredag er den mørke dagen da kristenheten minnes Jesu lidelseshistorie og død på korset.


Alle fire evangelier omtaler Jesu korsfestelse, og hovedinnholdet er det samme. Likevel spriker evangeliene. Jeg skal anskueliggjøre det ved å skrive om det som kalles «Jesu sju ord på korset».  Disse sju ordene blir ofte omtalt som en sammenhengende helhet, men de er ikke det..

Jesus fremstår på ulike måter, nærmest som forskjellige personer i de fire evangeliene.

Gjennom sine Jesusord på korset gir evangliene uttrykk for sin kristologi, altså læren om hvem Jesus egentlig var.

Hvilke utsagn kan være autentiske, og hvilke er det ikke?

Johannesevangeliet er minst troverdig, både fordi Johannes ble skrevet senere enn de andre evangeliene, skiller seg klart ut fra de øvrige tre, de såkalte synoptikerne, og fordi Johannes allerede fra første kapittel slår fast at Jesus er Gud som er inkarnert i mennesket.

Hos Johannes sier Jesus til sin mor Maria og apostelen Johannes:
«Kvinne, der er din sønn» og » Der er din mor».

Han ordner altså opp i praktiske saker som gjelder Marias fremtid mens han henger på korset, og virker uberørt av lidelsen.

Så sier han:
«Jeg tørster», i følge Johannes for at skriftene skulle bli oppfyllt. Ville et menneske i bunnløs lidelse huske på å fremsi en bestemt replikk for å oppfylle en gammeltestamentlig profeti?
Til sist, før han utånder, sier han:
«Det er fullbrakt»
Her møter vi en guddom som har gjort den oppgaven han kom for å gjøre, og som tilfreds konstaterte at han var ferdig med oppdraget.
Jesu ord hos Johannes  ville vise Jesu guddommelighet, til og med på korset, og viser ingen menneskelig lidelse, og de er ganske sikkert ikke autentiske.

Alle tre utsagnene er særstoff hos Johannes. De finnes altså bare i Johannesevangeliet.

Lukas viser oss en annen Jesus-skikkelse.

Lukas legger i hele sitt evangelium vekt på solidaritet med de fattige og utstøtte, tilgivelse for alle og Jesu lydighet mot Gud. Han  er opptatt av påskens universelle betydning. Han skriver primært for det man kaller hedningkristne, altså mennesker som ble kristne uten å kjenne jødedommen.
Hans kristologi kommer tydelig til uttrykk i de ordene han legger i Jesu munn på korset.

Det første Jesus sier på korset i Lukasevangeliet er:
Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!

Ved dette vil han vise at tilgivelse er en kjernekvalitet hos Jesus og i den kristne tro. Det er en understreking av budet om å tilgi sine fiender.

I Lukasevangeliet henger Jesus på korset mellom to røvere. Den ene spotter ham, men blir irettesatt av den andre, som ber Jesus tenke på seg når han kommer til sitt rike. Jesus sier da:

Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.

Her får vi et trosvitnespyrd om  Jesus som tilgir syndere som tror. Det er alminnelig å hevde at denne røveren var den første som mottok frelse gjennom Jesus soningsdød. Frelse for alle gjennom troen på Kristus blir formidlet gjennom disse Jesuordene.

Før han dør, sier Jesus i Lukasevangeliet:

Far i dine hender overgir jeg min ånd.

Her møter vi ikke den upåvirkede Johannes-Jesus, som helt tydelig er en Gud som ubesværet gjør det han er kommet for å gjøre, men vi møter en Jesus som aksepterer sine skjebne i lydighet mot Gud, og som har tiltro til at han trygt kan dø  i vissheten om at Gud vil ta vare på ham.

Hvor plausible er Jesusordene hos Lukas?

Man kan ikke si kategorisk at alle disse tre Jesusordene er oppdiktede, men det er sannsynlig  at Lukas gjennom sine Jesusord har villet fortelle oss det han oppfattet som det viktigste ved Kristus:
Tilgivelse og frelse for alle, og tryggheten om at mennesket kan dø trygt i troen på Gud.

Lukas tegner et troverdig bilde av Jesu lære, men ikke et troverdig bilde av Jesu siste timer.

Han ville fortelle sin religiøse sannhet gjennom sine Jesusord, ikke en historisk sannhet. Med andre ord: Lukas formidler sentrale sider ved den kristne tro, men Jesus har neppe uttalt disse ordene på korset, og i alle fall ikke det siste utsagnet like før han døde.

Alle tre Jesuordene her er særstoff hos Lukas.

Vi har nå allerede har vært gjennom seks av Jesu sju setninger, og at det fremdeles er to evangelier igjen for det sjuende Jesusord.

Det siste Jesusordet er altså fellesstoff for de to eldste og generelt mest troverdige evangeliene, Markus og Matteus. Og se hvor forskjellig dette ene Jesusordet som uttales både i
Matteus og Markus
er fra det vi leser i Johannes og Lukas!

Her står det:

Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst:

«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

HER møter vi det lidende menneske, han som er blitt forlatt av sine venner, sine disipler og av alle de store tilhengerskarene. Hvor var de, alle de jublende menneskemasser som hadde hyllet ham bare noen dager i forveien? Her møter vi han  som ble hånet, pisket og spottet , og som nå opplever at den han satte sin lit til og trodde på, hadde forlatt ham og var borte i hans mørkeste stund.

Så sier noen: ja, men tenk på alle andre som ble korsfestet, tenk på dem som sulter og tørster hver dag, alle som gjennomlever langvarig sykdom og alle ofre i krig. Var det så mye verre for Jesus å bli korsfestet?

Det er lett å forstå disse innvendingene.

Men Jesu lidelse var ikke først og fremst den fysiske, selv om han gjennomgikk en pinefull mishandling før han måtte bære korset til Golgata og selv korsfestelse er en grusom måte å dø på, æreløst og smertefullt.

Det var den ufattelige erkjennelse av at Gud, hans far, var fraværende, at hans bønner ikke ble hørt og at Gud ikke kom han til unnsetning som gjorde lidelsen uutholdelig.

Min far, hvorfor har du forlatt meg? Hadde han trodd på en far som ikke fantes? Var hele hans livsgjerning, alle hans taler og formaninger basert på en løgn? Hadde han ikke vist sine spesielle evner gjennom å gjøre undre og helbrede syke? Ville han styrte ned i evig død og glemsel? Ville han havne i Gehenna?

Hadde han misforstått alt, og hadde han forkynt noe som ikke var sant? Var Gud ingen steder? Hadde han vært overmodig og hatt et oppblåst og forløyet bilde av seg selv? Fantes det ingen redning? Fantes ikke Gud?

Her er  mennesket som er totalt forlatt i usikkerhet om seg selv og om Gud  og i dyp dødsangst.

Dette er det Jesuordet som ganske sikkert er autentisk!

Det understrekes også ved at det blir gjengitt på originalspråket, ordrett slik Jesus sa det. Det må ha basert seg på en øyenvitneskildring som sannsynligvis Markus, som skrev det førte kanoniske evangelium, har hørt.

I Jesu lidelse, slik Matteus og Markus formidler den, blir vi grepet til tårer og revet med, for her  opplever vi den dypeste lidelse og fortvilelse, den fryktelige eksistensielle ensomhet, det totale mørket. Her gir det mening å snakke om en lidelseshistorie. Her lider vi med Jesus.

Evangeliene forteller  at Jesus trodde at han skulle komme igjen allerede i disiplenes levetid. Vi vet at han tok feil. Tok han feil på andre sentrale punkter også? Hvordan oppfattet han egentlig seg selv?

Han trodde altså på en snarlig endetid, og var en utpreget eskatolog. Ikke minst i Markusevangeliet bærer preg av det. Men endetiden er  ikke kommet, så han tok feil også her.

Man kan skrive lange avhandlinger om Jesu selvforståelse. Det skal jeg ikke gjøre her.

Men  hos Markus og Matteus vi ser klart at det er et menneske, ikke en Gud, som roper ut sin sjelenød, når han i dødens time er forlatt av den han hadde satt all sin lit til og trodd på som en Far.

Hans siste timer før han utåndet var sjelerystende og nattsvarte. Hans livsgjerning virket forgjeves. Alt håp var ute. Alt han trodde på, var borte. Lidelsen var altomfattende.

Likevel: Det var en som ikke sviktet ham, selv i hans dypeste fornedrelse, skuffelse, smerte og sjelenød, og det var hans modige og kjærlige ledsager, apostelen Maria Magdalena.

Gjennom Maria Magdalenas hengivne lojalitet aner vi et lysglimt og et håp i langfredags mørke.

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!