Når er man norsk?

Selv var jeg over førti år før jeg skjønte at jeg ikke var norsk – i hvert fall ikke fullt og helt. Det var da jeg ble kjent med begrepet andregenerasjons innvandrer. Man er tydeligvis ikke akseptert som norsk nok, selv om man vitterlig både er født og oppvokst i Norge. Jeg husker også at jeg funderte over hvor mange generasjoner som skulle til for at en familie skal bli definert som bosatt og ikke bare som vandret inn i et land. For vi snakker tross alt om enkeltindivider som nå både kan ha foreldre og besteforeldre som er født i Norge. Det gjelder f eks etterkommere av de første pakistanere som søkte arbeid i Norge på slutten av 1960-tallet. Man kan således ikke lenger bare skue hunden på hårene og plukke ut nordmenn på grunn av navn og utseende. Nordmenn leveres nå i flere kulører, såkalt global utgave.

Selv ble jeg ikke norsk før i femårsalderen. Da jeg ble født, var regelen den at barn født i Norge skulle følge fars statsborgerskap. Siden min far var statsløs – han mistet sitt ungarske statsborgerskap da han flyktet fra landet og hadde ikke bodd lenge nok i Norge til å erverve seg norsk statsborgerskap – ble også jeg født statsløs, offisielt uten røtter noe sted. Selv hadde jeg ingen forståelse av at jeg skulle være annerledes enn de andre ungene i gata. Den kom med årene, etter hvert som voksne personer – naboer, lærere, arbeidsgivere – stilte meg spørsmål om hvor jeg kom fra, når jeg hadde kommet til landet og eventuelt påpekte hvor flink jeg var til å snakke norsk. Barn er imidlertid som de er. Det er samfunnet (de voksne) som setter merkelapper på dem og putter dem i bås. Det er derfor de voksnes (samfunnets) ansvar å inkludere barn og sørge for at de ikke blir stående utenfor fellesskapet, uansett hudfarge, navn, opphav og funksjonsevne. Barn har som kjent aldri bedt om å bli født.

I det politisk korrekte Norge synes det ikke å være akseptert at etnisk norske nordmenn (med etnisk norske aner i flere slektsledd tilbake i tiden) kritiserer innvandrere. Det blir ofte oppfattet som å sparke dem som allerede ligger nede – og man blir umiddelbart definert som innvandrerfiendtlig eller rasist. I dette ligger både en lett nedlatende oppfattelse av innvandrere som en homogen stakkarslig masse, som trenger hjelp til å forvare seg selv, og at innvandrere pr definisjon er ufeilbarlige og derfor har status som hellige kyr eller andre tabuer. Man må følgelig selv være innvandrer for å kunne kritisere andre innvandrere. På denne måten innskrenker man ikke bare den ytringsfriheten som det norske samfunn, i hvert fall inntil nylig, har satt så høyt – man risikerer også å sette egne verdier på spill. For innvandrere er ingen homogen stakkarslig masse. Mange av dem er like fordomsfulle som nordmenn og akter slett ikke å møte såkalt respekt (egentlig naivitet) med gjenrespekt. I grensesnittet mellom norske og ikke-norske tradisjonelle verdier bør enhver helst tenke gjennom hva som er viktig for en selv. Er det et totalforbud mot å gå med hijab? Eller at hver og en må få lov til å ytre seg fritt, selv om ytringen står i strid med hva ”folk flest” eller det politisk korrekte Norge måtte mene? En ting er sikkert – i tiden fremover vil langt flere interesser stå mot hverandre enn hva vi tradisjonelt har vært vant til. Det kan bli en stor utfordring (men forhåpentligvis ikke et problem) – heldigvis er det uenighet og ikke enighet som bringer verden videre. Forskjeller er derfor langt å foretrekke fremfor stereotyp homogenitet.

Før i tiden var det Kirken som utgjorde samfunnets overbygning og bindemiddel. Man hadde sågar plikt til å gå i kirken og kunne ilegges straff, dersom man unnlot å møte til gudstjeneste. Dette grepet om befolkningen har Kirken for lengst mistet. Men vi har ikke fått noe annet som har overtatt Kirkens unike posisjon. Det nærmeste vi kan komme må være Gullrekka på TV. Ideelt sett burde Grunnloven, feiret med barnetog hver 17. mai, overta Kirkens tidligere posisjon som samfunnets bindemiddel. Dersom paragrafen om at Norge som nasjon (kongehus, regjering) må bekjenne seg til den lutherskprotestantiske lære blir fjernet, burde de humanistiske verdier, som Grunnloven tross alt er tuftet på, kunne danne et verdigrunnlag som alle nordmenn, samt de som ønsker å bli norske, burde kunne vedstå seg. I stedet for en felles overbygning vil vi da kunne få en felles plattform, der hver og en vil kunne ha tilstrekkelig rom for å kunne bygge sitt eget private idealsamfunn. De som mener vi ikke skal ”tukle” med Grunnloven, bør få vite at den allerede er blitt tilpasset omverdenens nye krav ved flere anledninger, blant annet gjennom opphevelse av paragrafene som henholdsvis forbød jøder adgang til riket og ikke tillot prinsesser arverett til Norges trone. Siden Norge ikke lenger er en homogen stat hva angår religion, bør man nå ta skrittet fullt ut og skille stat og kirke. Tro bør være en privatsak. Det offentlige bør henholde seg til viten. På denne måten vil ingen behøve å måtte avstå fra å delta i 17.mai-feiringen på grunn av det lutherskprotestantiske (kristne) aspektet. Åpner vi også opp for å la andre lands flagg ære den norske nasjonaldagen samt å ønske også andre lands nasjonaldrakter velkommen, vil den norske 17.mai-feiringen fremstå som en genuint humanistisk prosesjon der soldater og militære fartøyer er byttet ut med glade barn og viftende flagg.

I motsetning til den norske 17.mai-feiringen, som synes å være både folkelig og (relativt) inkluderende, finner vi Holmenkollarrangementene. Jeg tenker f eks på Turistforeningens arrangementer for å få barn og voksne ut i snøen og marka samt Holmenkolldagen. Jeg har observert mange strålende barnefjes, men samtlige av dem nesten like hvite som snøen som omgir dem. Den såkalte Nikkersadel synes ikke å rekruttere medlemmer fra vårt ”fargerike fellesskap”. Skisport er imidlertid ikke en aktivitet asiater og afrikanere flest har noen erfaring med. Ikke jeg heller. Da jeg var barn benyttet min familie søndagene til å oppsøke museer, gallerier og kafeer, ikke marka. Den gang hadde kafékulturen ingen naturlig plass i den norske væremåten. Det har den fått, over tid, ved at flere og flere tar del i den. Slik gjør vi fortløpende elementer fra andre lands kultur og skikker til våre egne. På samme måte er det nå bare oldeforeldre som eventuelt reagerer på hvitløk og synes pizza blir for fremmedartet. Man kan således være norsk uten å stå på ski (hvor mange etnisk norske nordmenn går regelmessig på ski?), medbrakt appelsin og kvikklunsj. Nordmenn er blitt mer ulike fordi langt flere har andre elementer i sin kulturelle bakgrunnssekk enn ski, geitost og Holmenkollbrølet.

Når er man norsk? Spørsmålet er egentlig lett å besvare. Formelt sett er norskheten knyttet til statsborgerskapet. Det stilles ingen krav til at man også må føle seg norsk. Jeg for min del følte meg temmelig norsk inntil noen begynte å ta i bruk begrepet andregenerasjons innvandrer, som i hvert fall jeg oppfatter som et begrep beregnet på å ekskludere, ikke inkludere (integrere). Som sådan blir det en ytterligere stigmatisering i tillegg til de andre negative betegnelsene (funksjonshemmet, minoritetselev) språket inneholder for å understreke annerledeshet. I de fleste situasjoner er det langt mer interessant å få vite hva et individ faktisk kan eller står for, ikke vedkommendes hudfarge, kjønn, tro, manglende evne til å bestige fjelltopper eller hvor foreldrene kommer fra. Noen ganger er det riktig å lete etter fellesstrekk, ikke forskjeller.

Som femåring følte jeg meg norsk, selv om jeg formelt sett var statsløs. Jeg var født i Norge og kjente ingen andre land enn Norge. Det samme kan være tilfelle med barn som befinner seg i asylmottak rundt om i Norge. Er de født her, vil Norge også være det landet de opplever som sitt hjemland. Og jo lengre tid det går, desto vanskeligere blir det å overbevise dem om noe annet. Bedre blir det heller ikke om de i tillegg snakker (flytende) norsk, går på norsk skole og har fått norske venner. Det er ingen grunn til å betvile at disse barna kan føle seg som norske. Men bør de derved få kunne bli det? Det er heller ingen grunn til å betvile at foreldrene nok skyver barna foran seg og bruker barnekortet for alt hva det er verdt. Det er også et faktum at selv ikke rike Norge har anledning til å ta til seg alle barn i verden som lever under kritikkverdige forhold – og at lar man noen få bli på humanitært grunnlag, vil det følge mange andre håpefulle i deres spor. Det er imidlertid aldri barnas skyld. De har ikke bedt om å bli født. Men etter bortimot 10 år er det høyst sannsynlig at de har rukket å slå rot. Det spørs om ikke norske myndigheter må bite i gresset og anse slaget for tapt.

 

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B