Noen barn er brune

Noen barn er brune, som et nystekt brød. Noen barn er hvite, andre nesten blå. Meget er forskjellig, men det er utenpå. Ja, det finnes barn i hvert et land og rike. Meget er forskjellig, men inni er vi like. Slik lyder essensen i den kjente norske barnesangen, skrevet av forfatteren Jo Tenfjord og komponisten Johan Øian, sunget av Per Aspelin og utgitt på plate i 1960. En ting er at det pr i dag er lite politisk korrekt å beskrive ikke-hvite mennesker som fargede, verre er det at påstanden heller ikke holder vann hva angår våre indre behov. Vi er kanskje like med hensyn til at alle mennesker har behov, men høyst forskjellige hva angår hva slags behov.

Vi mennesker er altså forskjellige, både inni og utenpå. Det gjelder hårfarge, hudfarge, øyenfarge, høyde, vekt og beinstruktur. Vi er også forskjellige hva angår fysisk og psykisk helse. Noen mennesker tåler det meste. Mens andre er langt mer skjøre og bukker fortere under. Enn videre har vi forskjellig klessmak, musikksmak og mer eller mindre sans for humor og ironi. Jeg vet det er banalt hva jeg skriver, men lørdagens reaksjon på mokkamenn tilsier at vi må bevege oss på et meget enkelt nivå, slik at alle skal kunne forstå og ingen bli forurettet på vegne av seg selv og andre.

Vi hyler opp om ytringsfrihet, når muslimer ber aviser om ikke å trykke nedverdigende tegninger av profeten Muhammed, men nøler ikke med å kalle Pondus-tegneren for rasist når han lager negerkonge- og kannibalhumor. Og når en overlykkelig Spellemannsprisvinner i ren eufori over å ha vunnet bruker det mest nærliggende ordspillet til tittelen på vinnerlåta Møkkamann, nemligMokkamann, går hylekoret helt i stå og truer med øyeblikkelig utvisning fra den kommende Melodi Grand Prix-finale. Vi befinner oss tydelig på det absolutte nullpunkt hva angår utvungent mellommenneskelig samvær, og må liste oss så stilt på tå, for ikke å fornærme noen. Hva er det vi vil oppnå ved at hvert et ord nærmest må veies på gullvekt før det ytres?

Det ironiske er at NRK, vår egen monopolistiske rikskringkaster, synes å ha opphevet absolutt alle grenser, både for hva man kan snakke om og i hvilke ordelag. Det finnes ikke lenger språklige retningslinjer, men alle tillates å kakle med hvert sitt nebb. Tabuord er blitt godord. Og det er om å gjøre å bli så intime med lytterne at man nesten kan bli kvalm der man står ved radioapparatet og fomler etter avknappen. Gjennom radio og TV inngis vi med en forestilling om alt er tillatt – jf også offentlig onani på NRK 3 – mens i det virkelige liv går vi stikk motsatt vei. Her snevres grensene for akseptable ytringer stadig inn. I så måte minner denne holdningen om forskjellen mellom Hollywood og det amerikanske samfunn; tilsynelatende liberalt, men gjennomført sneversynt og puritansk.

På 1970-tallet kastet feministene bhen på bålet og gjorde det allment akseptabelt å sole seg toppløs på offentlige steder (strender). De gikk heller ikke av veien for å karakterisere navngitte personer som mannsjåvinister og mannsgriser i offentlige debatter. I dag anses toppløs soling for å være smakløst. Det samme med betegnelser som karakteriserer andre mennesker negativt. Ville de også ha blitt anmeldt for kjønnsfascisme og ærekrenkelser? Vi har en innebygget oppfatning om at utvikling er lineær og at den går fremover. Det er imidlertid ikke tilfellet. Historien viser at samfunn kan bryte sammen, grenser flyttes og at demokratiske rettigheter ikke er gitt en gang for alle. De må beskyttes mot mørkemenn i alle utgaver og forkledninger, særlig mot dem som skyver religionen foran seg og på den måten forsøker å forankre sitt eget sneversyn i en slags hellig overbevisning.

Det er ikke noe poeng i at vi skal bli like, verken utenpå eller inni. Forskjellighet og flerkultur er langt mer spennende. Det betyr imidlertid at vi må akseptere at flerkultur nødvendigvis også vil medføre større forskjeller hva angår f eks personlige toleransegrenser. Enn videre at veien å gå ikke er å snevre inn, men å åpne opp. Flerkultur betyr aksept for andres smak, synspunkter og humor, ikke nulltoleranse for alt hva en selv misliker. Man kan selvfølgelig mene at det meste av dagens underholdning er platt, humørløs og med rasistiske undertoner – og hevde at alt (selvfølgelig) var mye bedre før. Men da var det heller ingen som reagerte på at noen brune barn ble omtalt som negre. Og alle visste hvilken skjebne som ventet hvite misjonærer som kom til Afrika.