Påsken 2012 er overstått

Påsken 2012 er nylig avsluttet.  På tross av at påsken var tidlig i år, var den likevel truet av både varme grader og for sterk sol.  Overskriftene var fete og store i uken før palmesøndag: Hvor er snøen? Hvordan få en fin påske uten ski på beina? Media fråtset i denne nyhetssaken, og for mange var det nok relevant.  Hva gjør vi denne gangen?  Det er liksom ikke like stas eller «påskeaktig» å spise appelsinen og kvikklunsjen på benken i parken, på fortauskafeen eller på den brune gressflekken under den nakne bjørka bak hytta.  Heldigvis sank temperaturen og det ble visst gode snøforhold i de fleste fjellområder likevel.  Puh, påsketradisjonene kunne opprettholdes!!!

Som dere skjønner, så er jeg litt ironisk med det hele.  Jeg måtte le litt av de ulike forsidene jeg så ved kassa i butikken i tiden før påske.  Tankene gikk ofte til Odd Børretzens kåseri om «den første nordmann».  Et fantastisk kåseri, og så utrolig på kornet.  Men, handler påsken egentlig om snøforhold, kvikklunsj og appelsin?  Naturligvis ikke.  Påsken har blitt feiret i Norge lenge før Freia sjokoladefabrikk ble etablert, lenge før (de fleste) nordboere som oss var klar over den forfriskende appelsinfrukten man nøt i sydligere strøk, og lenge før mennesker opplevde noe som helst overskudd av tid eller penger (mat) som kunne forsvare en «påsketur til fjells».

Og selv om media ikke akkurat overøser oss med budskapet om hvorfor akkurat vi, her i Norge, feirer denne høytiden, så har det da vært noen innlegg.  Både om påskefeiringer verden rundt, de obligatoriske «korsfestelsene» som gjennomføres her og der, litt pisking, noen ord fra paven, to-tre artikler om hvor mange er det egentlig som tror på dette med liv etter døden, og selvfølgelig en obligatorisk sak fra Einar Gelius som stikker ansiktet frem når det kan skape litt blest (noe det i kommentarfeltet til VGs «debatt» så sannelig gjorde).

Vi feirer jo som kjent Jesu død og oppstandelse i påskehøytiden.  Vi feirer en begivenhet som skjedde for, ja hva skal vi si, ca. 1975 år siden (hvis man godtar Kvirinus første regjeringstid, som ikke er usannsynlig så langt jeg forstår).  Men hvorfor feirer vi fortsatt denne begivenheten?  Det ser jo ikke ut til at særlig mange tror dette uansett (Vårt Lands artikkel om tro på liv etter døden, 6.april, tror jeg).  Det er tross alt overnaturlige hendelser det snakkes om, noe som kan ligne på våre kjære folkeeventyr, eller andre mytiske fortellinger verden bugner av.  Dette kan da ikke ha særlig relevans i dag.  Eller?

 

                                     

 

Nå har det seg slik at fortellingen, hvis den er sann (!!!), har relevans inntil verden eller vi mennesker eventuelt går under.  Med andre ord, så lenge mennesker eksisterer, så har fortellingen relevans.  Hvorfor?  Jo, fordi den forteller om Guds gjenopprettelse av forholdet mellom seg selv og menneskene, inklusiv skaperverket.  Bibelens store fortelling åpner med at Gud er verdens skaper, det var ment godt og mennesket var ment å leve i en kjærlighetsfull relasjon til Gud.  Men så brytes denne relasjonen.  Selv om Gud i sin fortvilelse over menneskets ondskap angrer at han skapte oss (1.mos. 6.6.), bestemmer han seg for å gjøre alt han kan for å gjenopprette relasjonen.  Dette skjer ved at han selv kommer inn i verden i Jesu skikkelse, påtar seg menneskets skyld, lar seg torturere og deretter lide døden på korset.  Men fortellingen sier at Jesus selv var syndfri, og døden kunne ikke holde på han.  På den tredje dag stod han opp, og gjennom tro på Jesus kan han være vår stedfortreder på dommens dag.  Denne ubeskrivelige og uforståelige nåden skal da være nok for oss, slik at når den nye himmel og den nye jord skapes, slik bibelen (helhetsfortellingen) avsluttes, skal vi få være med.

På grunn av fortellingens ekstreme omfang, og de konsekvenser det medfører, så må fortellingen grundig analyseres og nærmes med et kritisk blikk.  Dette har foregått i snart 2000 år.  Ettersom Guds eksistens er umulig å bevise eller motbevise, og en del av de mytiske fortellingene og metaforene vi finner i Det Gamle Testamentets ur historie er relativt uhåndterlige gjennom historisk forskning, så har fokuset hovedsakelig blitt lagt på Jesus og fortellingen om han.  Poenget er jo det at HVIS historien om Jesus er sann, så lyser den opp det mørklagte bakteppet hvor vi finner spørsmål som Guds eksistens, menneskets indre natur og meningen med livet etc.

Så, er det sannsynlig at fortellingene om Jesus er troverdige?

Uten å gjøre en lang utgreing om dette nå, så er det noen ting som kan nevnes.  Historie forskning er alltid avhengig av kilder.  Antall kilder og type kilder vil alltid avgjøre hvorvidt konklusjoner kan trekkes fra materialet, og i hvilken grad disse konklusjonene er sannsynlige og troverdige.  Historikere er ikke veldig bortskjemt med kilder når det gjelder eldre historie, og da heller ikke i møte med antikken.  Hvis vi ser på personer som Aristoteles, Platon og Caesar så befinner våre eldste (og beste) kilder seg over 900 år fra originalen.  I antall er det ingen av disse personene som har over 10 kilder.  Når det gjelder de nytestamentlige skriftene, som antakelig ble forfattet i perioden 50-100 e.kr. så har vi nærmere 5000 kilder som befinner seg innen 300 år.  De nærmeste kildene vi besitter befinner seg bare rundt 30 år fra original kildene.  Dette gjør at historikere kan fråtse i «godsaker» for å finne ut av det med Jesus, og ikke minst troverdigheten til de eldste tekstene og deres forfattere.  Konklusjonen er naturligvis at Jesus har eksistert, at forfatterne av tekstene i stor grad er troverdige.  Mangfoldet av kilder gjør det mulig å sammenligne ulike tekster med hverandre, og med andre kilder, og gjennom det finne sannsynlighet og troverdighet.  Utfallet er at de nytestamentlige kildene kommer veldig godt ut av det blant majoriteten av historikere, og fortellingen om Jesus kan ikke falsifiseres.  Foruten kristne kilder finnes det også et tosifret kildemateriell som omtaler Jesus og de første kristne.

Dette fjerner naturligvis ikke trosspørsmålet som alltid vil være aktuelt i møte med de overnaturlige elementene.  For å godta disse begivenhetene forutsetter det en åpenhet om at Gud kan finnes.  Men det forteller oss at historien om Jesus, og hans sannhetskrav, bør vurderes alvorlig og reflekteres over.

Så, til neste påske.  Kanskje skal vi bytte ut noen bekymringer om hvor den beste påskesnøen befinner seg, med noen refleksjoner rundt hva Jesu handlinger faktisk kan bety og hva det dreiet seg om.  Det går jo an å nyte en kvikklunsj eller appelsin samtidig.

Om Gunnar Solberg

Personlig kristen og apologetisk orientert i min tro. På tross av tvil og utfordringer oppfatter jeg bibelens fortelling som den mest logiske forklaringsramme for vår virkelighet. Ni års utdannelse hovedsakelig innenfor humanistiske fag, et fagfelt jeg er dypt frustrert over, men likevel har en forkjærlighet for. Religion, kultur og historie er mine fag!