Religion og vitenskap – venn eller fiende?



Religion og vitenskap – venn eller fiende?

Som kristen blir jeg stadig utfordret på min tro.  Kritikken og argumentene er av ulik karakter; kirkehistorie, bibelkritikk, det ondes problem, lidelsens problem etc.  Men oftest møter jeg argumenter med et vitenskapelig utgangspunkt.  Det er kanskje fordi diskusjonen ofte starter her.  Religion og vitenskap har en tendens til å bli ansett som to motpoler.  Jeg har møtt dette i mange sammenhenger opp gjennom årene.  Alt i fra grunnskolen til universitet, på jobben eller blant venner, og ikke minst i ulike diskusjonsforum.  Et slikt syn har ført med seg uttrykk som “tro kan du gjøre i kirka” eller “religionen legger du igjen hjemme”.  Jeg tenkte derfor å skrive noen ord om dette.

Jeg kunne skrevet mye om hvordan denne tankegangen har etablert seg i vestlige samfunn, men det ville nok blitt langdrygt og kanskje litt på siden.  Kort fortalt har denne tankegangen sitt utgangspunkt i opplysningstiden, og har vært med å prege modernismen.  Vitenskapen gjorde mange banebrytende oppdagelser i denne perioden, og mennesket kunne forklare mer og mer av verden uten å blande Gud opp i det hele.  “Fortryllelsens slør” ble løftet vekk, og gjennom et positivistisk syn på vitenskapen oppstod det en forventning om at rasjonalitet og vitenskap ville erstatte behovet for religion (utspringet av humanismen spiller også en sentral rolle her, men det får bli en annen gang).  Vitenskapen har stadig gjort gjennombrudd og gir kontinuerlig ny kunnskap som øker vår forståelse av verden, og oss selv.  Likevel har det positivistiske synet på vitenskap forsvunnet.  Hermeneutikk, subjektivitet og bevissthet om vitenskapens begrensninger er en del av årsaken til dette.  Dette er blant grunnene til at vi dag benytter begrepet “postmodernisme”.  Alt dette er i stor grad vestlige fenomener.  Andre samfunn har hatt andre utviklingsprosesser, mye på grunn av sin mentalitet, kultur og historie.  Dette har gjort at forventninger om globale moderniseringsprosesser tilsvarende den “vestlige” ofte har slått feil.  Et betent forhold mellom vitenskap og religion, hvis jeg skal kalle det det, er derfor i stor grad forbeholdt vesten.

Så, hvordan er egentlig forholdet mellom vitenskap og religion i dag?

Allister McGrath, en Oxford professor med bakgrunn innen mikrobiologi og teologi, sier følgende om dette temaet:

It is widely held that the scientific method simply cannot adjudicate on the God-question.  The general view is that people tend to arrive at their religious views on other grounds, and then use their scientific ideas as retrospective validation of those views.  The science is thus made to fit the worldview, and proves capable of accommodating both theist and atheist viewpoints with remarkable ease.

Det interessante med McGrath er at han tidligere var ateist, men ble kristen.  Han har selv argumentert med grunnlag i vitenskap både mot Gud og for Gud.  Han mener altså at vitenskap og religion har lite med hverandre å gjøre når det gjelder å validere eller falsifisere sitt eller andres livssyn.

Jeg tror han har et godt poeng.  Forskere og akademikere innen samme disiplin kan gjerne ha veldig ulike oppfatninger når det kommer til religiøse spørsmål.  Begge parter kan likevel benytte samme disiplin til å argumentere for sitt livssyn.  Jeg kjenner meg jo veldig godt igjen i dette, og kanskje er det flere der ute som opplever det på samme måte.  Som en kristen er jeg jo vant med å møte vitenskapelige argumenter mot min tro, samtidig som jeg også kan benytte vitenskapelige argumenter for min tro.  Jeg tror jo på en Gud, uten at jeg mener det medfører noen som helst konflikt med vitenskapen.  Men mange andre opplever det på motsatt måte; Gud kommer i konflikt med en vitenskapelig tankegang.  Men kanskje har McGrath rett?  Vårt syn på Gud eller religion bunner ikke ut i vårt forhold til, eller kunnskap om, vitenskap, men ligger forut for det.  En sekulær og gudløs forståelse av verden og virkeligheten stammer ikke fra vitenskap, men preger vårt syn på vitenskap.  En religiøs og teistisk forståelse av verden stammer heller ikke fra vitenskap, men preger vårt syn på det.  Jeg vil derfor si at det er vårt grunnsyn på virkeligheten som former vår forståelse av vitenskapen, og ikke omvendt.  Deretter kan vi bruke vitenskap slik vi ønsker det.  Sam Harris, Lawrence Krauss eller Richard Dawkins kan bruke det i sin kritikk mot religion.  Michael Ruse, John Polkinghorne eller Francis Collins kan bruke det for å slå et slag for religion.

Jeg vil derfor si at vitenskapen er nøytral i sin karakter.  Den bidrar til forståelse og kunnskap om vår verden, og er fantastisk i så måte.  Men bruker man vitenskap i sin argumentasjon for sitt livssyn, være seg et ateistisk, deistisk eller teistisk syn (eller alt der i mellom), bør man være klar over at man trekker inn verdier som har et grunnlag utenfor vitenskapen.

Jeg vil avslutte med et eksempel på hvordan livssynet påvirker måten vi fortolker materialet vårt.  Jeg benytter her Richard Dawkins (zoolog) og Denis Noble (biolog).  Dawkins betegnes som en sekulær fundamentalist og har en ateistisk virkelighetsforståelse.  Denis Noble på sin side problematiserer hvordan vitenskap blir forstått og formidlet, og fokuserer på at mye ikke-empirisk språk blir trukket inn uten grunnlag.  Når det gjelder hans livssynsplattform er jeg usikker, men han har nok også muligens en ateistisk virkelighetsforståelse.  Jeg bruker disse to personene ettersom jeg ofte møter argumenter som baserer seg på Dawkins arbeid, og hvor de som fremmer disse argumentene til tider uttrykker at Dawkins slutninger er nøytrale og kun basert på vitenskapelige metoder.

Dawkins, “The Selfish Gene”:

“[Genes] swarm in huge colonies, safe inside gigantic lumbering robots, sealed off from the outside world, communicating with it by tortuous indirect routes, manipulating it by remote control.  They are in you and me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence.”

Det problematiske er “påstandene” Dawkins legger frem i etterkant av “They are in you and me; …”.  Dette er ikke-empiriske antagelser som lett kan oppfattes som vitenskapsbaserte konklusjoner.  Noble kritiserer Dawkins for dette, og fremsetter ut i fra det samme empiriske grunnlaget en alternativ måte å uttrykke seg.

Denis Noble, “The Music of Life”:

“[Genes] are trapped in huge colonies, locked inside highly intelligent beings, moulded by the outside world, communicating with it by complex processes, through which, blindly, as if magic, function emerges.  They are in you and me; we are the system that allows their code to be read; and their preservation is totally dependent on the joy that we experience in reproducing ourselves. We are the ultimate rationale for their existence.”

I dette sitatet finner vi en helt annen vinkling.  Begge sitatene er empirisk like: de har like godt grunnlag i observasjon og eksperimenter.  Likevel legger de frem empirien i total ulik form.

Vårt livssyn og våre motiver preger vår tolking og forståelse av tilgjengelig empiri.  Vitenskap og religion er altså ikke motpoler.  De er derimot ulike tilnærminger som kan gå hånd i hånd for å forstå verden og finne mening med vår eksistens!

 

 

Om Gunnar Solberg

Personlig kristen og apologetisk orientert i min tro. På tross av tvil og utfordringer oppfatter jeg bibelens fortelling som den mest logiske forklaringsramme for vår virkelighet. Ni års utdannelse hovedsakelig innenfor humanistiske fag, et fagfelt jeg er dypt frustrert over, men likevel har en forkjærlighet for. Religion, kultur og historie er mine fag!