Romfolk – Europas stebarn eller simpelt «sigøynerpakk»?

Frankrikes president, Sarkozy, har for lengst sett seg lei på romfolkets arrogante holdning til den franske væremåten og har svart med å kaste dem på ”hue og ræva ut”. Det finnes ikke noen penere måte å beskrive det på, når man beskuer restene av de maltrakterte leirene. Han er i så måte ikke den første. Det er vel ca 15 år siden Italias Berlusconi begynte sin opprenskning blant de italienske sigøynerne – eller romfolk, som det heter nå, alternativt «sigøynerpakk», som er en langt mer gjengs oppfatning enn vi ønsker å tro.

For det er ikke til å stikke under en stol at romfolk, i europeisk sammenheng, utgjør et problem. Dette fordi romfolket selv tilsynelatende anser det som helt ok å stjele, at dette med å ta fra dem som har mer enn de selv er en slags edel sigøynerkodeks og derfor like hellig som enhver annen menneskerettighet. Dernest kommer deres like selvfølgelige nedarvede ”rettigheter” til å svindle staten, forsøple nærområdene og å motsette seg å etterkomme lover, regler og generell atferd for stedet der de for øyeblikket har tatt i besittelse.

Hvor sær går det an å være og likevel forvente å bli tatt hånd om av et fellesskap? Det er spørsmålet jeg ofte stiller meg når det oppstår motsetninger mellom interessene. For det er helt klart at Sarkozy, og Berlusconi før ham, har gjort storsamfunnet en tjeneste ved  å ta fatt i (rydde opp i) problemene som ofte følger med romfolk. For svært mange turister som oppsøkte den evige stad på begynnelsen av 1990-tallet ble møtet av en slik horde at de aldri vendte tilbake. Ikke bare på grunn av lommeboken som forsvant, men hvori ligger gleden av å måtte slåss den daglige kamp mot sigøynerunger? Jeg har selv opplevd dem – de var nærmest som villdyr. Og jeg behandlet dem som sådan. Det føltes som om det var dem eller meg.

På den annen side består ”sigøynerpakket” av en rekke enkeltindivider. Noen av dem fortjener helt sikkert å bli sendt tilbake dit de kom fra, forutsatt at de har en sikker proveniens, mens andre sannsynligvis aldri har gjort noen fortred. Og hva med alle dem som egentlig ønsker å tilpasse seg storsamfunnet, men som blir nektet eller holdt tilbake av familie, tradisjoner, gruppepress eller en kombinasjon av flere elementer? Skal disse individene måtte lide på vegne av mange?

Hvor sær kan man tillate seg å være og likevel innbille seg at man skal ha noen rettigheter? Det er et spørsmål jeg kunne tenke meg å stille til lederne for de reisende, romfolket eller hva de måtte ønske å kalle seg. Mestrer de ikke oppgaven med å tilpasse seg de enkleste former for (parallelt) samliv, men derimot bare søker å innkassere velferdsgodene der de måtte være til enhver tid, så vil jeg faktisk være tilbøyelig til å si meg enig med dem som sier: Få dem ut! Kanskje det er denne holdningen som skal til, det vil si sette hardt mot hardt, for at ”sigøynerpakkets” ledere skal skjønne at de også må yte noe? Det holder ikke med bare å .

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B