Sau med tilpasningsvansker

I serien tabuord, er turen kommet til får (sauer i flokk), sorte sådanne. Det er ikke lenger politisk korrekt å omtale eller skjelne mellom sauer på grunnlag av farge. Det ble opplest og vedtatt allerede på 1980-tallet at sauer er ålreite dyr. Det at enkelte sauer likevel skiller seg ut fra flokken, skyldes altså ikke at de er sorte, men at de har tilpasningsvansker. At det bare er de sorte fårene som ikke vet å tilpasse seg, må bero på ren skjær tilfeldighet. Statistisk sett kan det, sett fra evighetens perspektiv, være slik at selv om alle de får som hittil har vært født med tilpasningsvansker også har vært sorte, sier det ingenting om hvilken farge fremtidige får med tilpasningsvansker måtte ha. Det vet vi ingenting om.

Det vi derimot vet noe om, er hvor uttrykket stammer fra. Det er bibelsk (Torah/Det gamle testamentet, tredje Mosebok) og betyr syndebukk. I antikken var det vanlig å overføre folkets synder til et dyr, som ble ofret eller drevet bort. I antikkens Hellas kunne man også utpeke en menneskelig syndebukk (pharmakos), gjerne en funksjonshemmet, tigger eller forbryter man likevel skulle gjøre seg av med.

Det nye testamentet (Lukas-evangeliet, kapittel 15) snur imidlertid denne holdningen til syndebukker fullstendig på hodet og bringer således inn et humanistisk element inn i et ellers strengt og rigid samfunn. Det gjelder lignelsen om den fortapte sønn. Mens den eldste sønnen var hjemme og slet og strevde for å holde opprettholde gårdsdriften – selv uten positive tilbakemeldinger og påskjønnelser – dro den yngste sønnen ut i verden og sløste bort alt han eide på piker, vin og sang. Da den yngste sønnen kom luskende hjem, ble faren så glad at han umiddelbart lot den feteste kalven slakte. Han hadde trodd at den yngste sønnen var død og ville feire at han likevel ikke var fortapt. Det resulterte i at den eldste sønnen (ikke uten grunn) ble potte sur, fordi han selv aldri hadde fått noen lønn for strevet. Spørsmålet er om han moralsk sett hadde grunnlag for å furte – eller burde han også ha tatt i mot slabbedasken av en lillebror med vidåpne armer?

Jeg synes man i denne lignelsen heller skulle ha stilt spørsmål ved farens væremåte enn ved sønnenes. Faren minner meg om slike arbeidsgivere som kjøper blomster til spesielt innhentede personer både når de kommer og når de drar, men glemmer alle dem som holder hjulene i gang til daglig. Alle de som tar i et tak hver gang det trengs, uten å få noe særlig igjen for det, annet enn hodepine eller en verkende rygg. Det blir litt feil når konsulenten som har levert nok en rapport om hvordan alle utfordringene (problem er tabuord) skal løses stikker av med både takken og lønna. Både sjefer og bibelske fedre bør bli flinkere til å belønne dem som fortjener det, nemlig dagligsliterne.

Egentlig prediker Lukas (Jesus) om tilgivelse. Man skal tilgi den sorte sauen med tilpasningsvanskeligheter, dersom dyret viser tegn til å bøye seg for flokklederen. Statsminister Jens Stoltenberg skal således tilgi Giske, dersom sistnevnte ber pent om unnskyldning og lover på tro og ære å aldri mer dra på nach spiel på Lorry (overpriset og oppskrytt tidligere brunt vannhull beliggende på Oslo vest). Historien skal tilgi Hitler, dersom han på sitt dødsleie bad om tilgivelse for sine synder. Og Norge må tilgi Breivik, dersom han skulle vise tegn til anger. Enkelte handlinger er etter min mening så alvorlige at de verken skal eller bør tilgis. Både Hitler og Breivik stiller i denne gruppen. Det samme med en mor eller far som har vist usedvanlig grov omsorgssvikt. Det blir for billig å skulle la syndere få slippe unna med det. I slike tilfeller trengs ingen syndebukk. De virkelige synderne får selv bære byrden.

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B