…sitter i ett tre.

-         Hvor skal du?
–         Jeg skal bli med deg, Maria.
–         Men jeg skal legge meg nå.
–         Jeg blir med.
Enkelt og greit. Jeg ble helt satt ut, snudde meg tvert og ga gass mot heisen. Morten fulgte etter. Inn i heisen, hakk i hæl bortover hotellkorridoren, og inn på rommet.

Håndvesken min glapp i gulvet sekundet etter at døren slo igjen bak oss. Jeg kippet av meg pumpsene, tok ett skritt bakover, lente meg mot dørkarmen og betraktet ham.
–         Dette er kanskje ikke så lurt.
–         Hvorfor ikke? Han bøyde seg frem, tok opp vesken og la den på kofferthyllen.
–         Hvorfor er ikke dette lurt, Maria?
–         Jeg tror bare det er best du går.
Jeg grep dørhåndtaket, fikk så vidt åpnet døren på gløtt før han la hånden over min og skjøv døren tilbake med ett smekk. Jeg trakk til meg hånden, brått ble det vanskelig å møte blikket hans.

–         Morten og Maria sitter i ett tre…
Han nynnet videre og beveget en imaginær mikrofon i min retning.
–         Falt en eller begge ned?
–         De gjorde da noe annet før de kom så langt.
Shit! Jeg rødmet.
–         Jeg tror jeg trenger en sigarett.
–         Du røyker ikke.
–         Jo, nå så!
Han tok ett skritt mot meg, skakket litt på hodet og smilte…
–         Maria, får jeg lov?
Jeg lukket øynene i det han smøg den ene armen rundt midjen min. Hånden hans strøk luggen bort fra øynene mine. Bare i natt, sa jeg til meg selv, bare i natt…

Jeg klinte en siste finish i ansiktet i håp om å dekke over natten som mest av alt stod å lese i øynene mine. Morten stod og tittet på meg, jeg møtte blikket hans via speilbildet.
–         Vi skal ikke gå sammen ned til frokostmøtet.
–         Helt i orden.
–         Og du kan bare drite i å skryte på deg noe som helst blant gutta.
Jeg snudde meg og satte øynene i ham. Totalt uberørt møtte han blikket mitt, la pekefingeren over munnen min.
–         Dette er bare mellom meg og deg.
–         Lover du? Jeg grep hånden hans, hvisket det inn i håndflaten.
–         Mmmm, jeg vil ha mer.
–         Det kan du også bare drite i!

Om Maria Martens