Skal det være en bolle, Jens?

Treåringen våknet midt på natta med et hyl. Han hadde mareritt – drømte om at tannlegen og den fæle børsten kom for å ta ham. Slik kan det gå, når velmenende foreldre lar Torbjørn Egner få skremme vannet av ungene deres med sine tilsynelatende oppbyggelige og pedagogiske fortellinger for barn. I dette tilfellet – de brutale mordene på Karius og Baktus, to sjarmerende små tanntroll som bodde i tennene til Jens.

Selv bestemor skjønner at unger rent intuitivt tar parti for Karius og Baktus og mot den fæle tannlegen med det skremmende boret. De får jo høre i den minste detalj om hvordan tannlegen, med sitt masseutryddelsesvåpen, truer med å ødelegge alt hva Karius og Baktus har bygget opp av materielle verdier. Ikke nok med det – tannlegen gjør også alvor av sin trussel. Karius og Baktus blir to hjelpeløse vitner til hvordan livsverkene deres bokstavelig blir revet ned og skylt vekk under føttene deres – før de selv må bøte med livet i flodbølgens dødelige vannmasser.

I etterpåklokskapens tegn skjønner man hvilken fatal feil Karius og Baktus begikk og hvor lite som egentlig skal til for å skille suksess fra katastrofe. I utgangspunktet levde tanntrollene i den fullkomne harmoni med Jens. Alle levde godt på Jens’ glupende appetitt for søtsaker. Slik kunne det også ha fortsatt, dersom Karius og Baktus ikke hadde fått den i ettertid svært så dårlige idé å erte Jens ved å hamre løs på den ømme hjørnetannen hans. Dermed førte det ene til det andre, like til henrettelsen på tannlegens kontor.

Barn er langt mer intuitive. Derfor lar de seg verken lure av tannbørstens tilgjort festlige mønster eller tannkremens sukkertøyaktige smak. De vet at begge deler bare er et ledd i den nådeløse heksejakten på Karius og Baktus. Barn er også lojale. Derfor nekter de som regel å lukke opp munnen, når mor eller far kommer med den motbydelige tannbørsten. Barn vet også utmerket godt hvem de skal frykte – hvilket utgjør den underliggende årsak til flere generasjoners tannlegeskrekk. Barn er Karius’ og Baktus’ beste venner og nærmeste allierte. Derfor gapte treåringen heller ikke opp før bestemor spurte: Skal det være en bolle, Jens?

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B