Svikter regjeringen landets fattigste? Må sosialsatsene økes?

Det er nå på høy tid at satsene for sosialstønad økes! Gjennomsnittssats for en enslig per måned er bare rundt kr. 5200, og det er umulig å leve for det i Norge. Dessuten varierer satsene sterkt mellom de forskjellige kommuner, helt ned til rundt kr.3500 per måned.
Hvordan noen skal kunne betale mat, klær, kollektivtransport, lege og andre faste utgifter, er en gåte for meg.

Fattige sosialmottakere sier at de ikke har penger til mat den siste uka i måneden. De må få mat hos Frelserarmeen eller Bymisjonen for å overleve, og nye klær kan de bare glemme å kjøpe.

Stadig flere blir oppmerksomme på fattigdommen midt i blant oss, og på Facebook har det blant annet vært en sms-aksjon som hittil har resultert i 25.000 flere middager som blir delt ut til fattige.

Det er fint at mange engasjerer seg for å hjelpe folk over de verste kneikene.Men folks giverglede, som er viktig og betyr mye, løser dessverre ikke problemene på lang sikt.

Det første som må gjøres politisk, er å gi en sosialhjelp som folk kan leve av uten at de må bruke all sin energi  og sine tanker på å spekulere på hvordan man skal klare seg fra dag til dag.

I regjeringen forlanger nå SV at sosialstøtten blir øket. Men Arbeiderpartiet er uforståelig tilbakeholden her. De synes å mene at dersom man øker sosialsatsene, så vil det hindre sosialhjelpmottakere til å komme i arbeid, fordi det blir for lettvint å  leve på sosialhjelp. Samme syn har også Høyre.
Derimot får SV støtte av både Krf og Venstre. Venstre vil øke sosialsatsene med 20 prosent.

NAV oppfordrer regjeringen til å øke sosialsatsene, og det de skriver motsier Arbeiderpartiets og Høyres syn: 

NAV skriver i rapporten som Arbeidsdepartementet har bestilt:

 «Dersom  sosialhjelpsytelsene holdes på et svært lavt nivå, og man lever på sosialhjelp over lengre tid, vil det for mange være vanskelig å få til endringer i livet sitt.
Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet»

Med andre ord: Stikk i strid av det Ap og H hevder, blir mennesker mer passiv og får problemer med å endre livet sitt hvis de lever i håpløs fattigdom.
Derimot vil en økning av satsene gi de fattigste energi til å kunne prøve seg i arbeidsmarkedet eller på å delta på kurs.

Det er uakseptabelt at et rikt land som Norge har så mange fattige, og at det blir gjort så altfor lite for mennesker som ikke har råd tilså mye som å kjøpe en avis, ta bussen, gi en gave eller alle andre ting som vi andre tar for gitt.

Når vi vet at vi i Norge i gjennomsnitt bruker kr.10.000 per person på juleinnkjøp, (da er spedbarn og våre eller eldste inkludert) og at en norsk gjennomsnittsfamilie  med foreldre og to barn altså vil bruke 40.000 kr på julehandel, så setter det de fattigste nordmenns situasjon i perspektiv. Beløpet en gjennomsnitts familie utelukkende bruker til julesaker, må en enslig sosialklient klare seg med i nesten åtte – 8 – måneder!

Regjeringens egne tall er 215 415 fattige i Norge.
Det er tilsvarer 4,5 % av befolkningen.

I Oslo er det verst:
1 av 10 er fattige!

Selv om antall fattige er lite i Norge sammenlignet med andre land, er det imidlertid ikke til noen trøst for dem som sliter hver dag, somikke vet hvordan de skal få endene til å strekke til, som er så nedtynget i gjeld at livskvaliteten blir sterkt nedsatt, både for de voksne, men minst like viktig: For de fattige barna. Antallet fattige
barn er økende.

Men tallet er lite i den forstand at regjeringen uten videre kan forandre på sosialsatsene og justere dem opp med kr. 2000 uten at det vil merkes på statsbudsjettet. Det er bare en bitte liten justering som skal til. Så hvorfor være så gjerrig?

Mange av de fattigste har psykiske problemer, rusproblemer og det er også en del innvandrere som er dårlig integrert som er blant de fattige.
Selvfølgelig må man arbeide med de bakenforliggende årsaken til fattigdom, sørge for at syke folk, enten årsaken er rus eller psykriatriske problemer,  men samtidig må man øke satsene slik at menneskene som har det vanskeligst i Norge, skal ha penger å leve for inntil de eventuelt kan komme i arbeid eller bli uføretrygdet.

 

I Soria-Moriaerklæringen står det:

«Det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal
reduseres og fattigdom avskaffes.»

Dette målet har regjeringen ikke innfridd. Den har riktignok hindret den eksplosive fattigdomsutviklingen vi ser i Europa, med skyhøy arbeidsløshet og brutale nedskjæringer, og det er bra.

Men: Så lenge regjeringen, som har et økonomisk handlerom som de fleste ville misunne dem, ikke har klart å gjøre livet lettere for de aller fattigste, har de dessverre ikke oppfylt løftene sine.Kanskje bør ansvaret for sosialstønad overføres fra kommunene til Staten?

Jeg oppforder Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre til å lytte til NAV, SV, Venstre, Krf , de fattige selv, og alle organisasjoner som arbeider med de som ikke får den hjelp de har behov for i vårt velferdssamfunn!

 

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!