Sykkel og sikkerhet. Giro d’Italia og minnet om Wouter Weylandt.

I dag kom årets Giro d’Italia hjem til Italia.

 I dag er det  også nøyaktig ett år siden Wouter Weylandt, den begavete og sympatiske belgiske sykkelrytteren, så tragisk forulykket, bare 26 år gammel. I en krevende utforkjøring traff pedalen hans en liten kant på siden av veien og han ble kastet over veien og inn i en steinvegg. Han døde på stedet. Ingen kan lastes for tragedien. Det var et hendelig uhell som førte til Wouters triste død.

Dette var på giroens tredje etappe. Året før hadde WW vunnet nettopp denne tredje etappen i Giro d’Italia.

Wouter Weylandt hadde samme år sluttet seg til det nystartede laget Leopard Trek, ( nå Radioshack Nissan Trek). Tidligere hadde han kjørt for belgiske Quick Step. (nå Omega Pharma-QuickStep)

Han var fornøyd med det nye laget sitt. Han skulle bli pappa i løpet av året, han var i god form og han så lyst på fremtiden. Så kom det skjebnesvangre sekundet, og Wouters liv var pluselig og uforståelig over. Tilbake satt hans samboer og hans familie, hans venner og en hel sykkelverden i sjokk.

De fleste sykkelelskere husker nok at rytterne i giroen hedret Wouter Weylandt ved å sykle den fjerde etappen til ære for ham, utenfor konkurranse, lag for lag, og at laget hans, Leopard Trek, syklet sammen først over mållinjen. Sammen med Leopard satt også Tyler Farrar fra Garmin Cervelo, for Tyler Farrar var Wouters aller beste venn, og han var tydelig i sterk sorg og i sjokk etter tragedien. Både Tyler og Wouter bodde i den vakre flamske byen Gent.

Der var de både treningskamerater og nære venner.

Under Wouters gravferd  i Gent var Tyler en av dem som holdt tale ved båren.
Vakkert og gripende.

Her er en lite minnevideo over Wouter Weynlandt.

 

Et apropos: Som vi vet, var Thor Hushovd og Farrar lagkamerater  på Garmin Cervelo i fjor. Vi husker at Tdf var en fantastisk sportslig suksess både for Edvald og Thor i 2011.

 Men det jeg husker aller best fra Hushovds meritter i fjorårets Tour de France, var opptrekket hans for Tyler Farrar da han bar den gule ledertrøyen. Han vakte internasjonal oppsikt da han gjorde det, for med gul trøye er man ikke forpliktet til å trekke opp for andre.

Her viste Thor Hushovd seg som en god lagspiller, og min respekt for ham vokste mye denne dagen. Dessuten satt  opptrekket helt perfekt.

Et stjerneopptrekk! Det var vakre sykkelsekunder.

Og det var godt å se Tyler få denne spurtseieren og å se at han hedret Wouter med WW-tegnet.

Mens jeg skriver disse linjene, vandrer tankene mine til Alexander Dale Oen som døde så uventet og sjokkartet første mai. Hele det internasjonale svømmemiljøet er i sorg sammen med Norge over Dale Oens triste og plutselige død. Han ble også bare 26 år. Såvidt vi vet, skyldes heller ikke Dale Oens bortgang noen menneskelige feil.

Men Wouter Weylandts og Alexander Dale Oens død, og alle andre unge idrettsstjerner som har omkommet, minner oss på at verdens idrettsledere må bli mer oppmerksomme utøvernes sikkerhet.

 

Mange vil at sykkelløp skal være så spektakulære som mulig. Dess verre utforkjøringer, dess vanskeligere og mer svingete veier, jo bedre. Foregår rittene i regnvær, vind eller sludd så øker også dette underholdningsverdien for mange TV-tittere.

Jeg blir provosert av slike holdninger. Sykkelsport er mer enn spektakulær nok!

Det er ingen idretter som er så tøffe som sykkelritt, og som stiller så store og varierende krav til utøverne, og hvert år blir mer enn mange nok skadet. Kragebeinsbrudd er nærmest en yrkesskade, og hvert år får en rekke toppsyklister skader, tildels skader av alvorlig karakter.

De som lager løypeprofilene, plikter å ta hensyn til rytternes sikkerhet.

Arrangørene av rittene plikter å gjøre forandringer dersom værforholdene er så vanskelige at det er farlig å la løpene gå som vanlig.

Sykkelsportelskerne ønsker spennende og flott idrett, men vi ønsker ikke at utøverne skal sette livet til eller pådra seg alvorlige og invalidiserende skader!

Generelt i idrettsverden: Er det slik at vi FORLANGER nye verdensrekorder? Forlanger vi for mye? Må prestasjonene bli enda fortere, sterkere, høyere?

Selv for topptrente idrettsfolk går det en grense.

Det er noe vi alle, men særlig ledere, trenere og arrangører over hele verden, må ta innover seg, respektere og handle etter. De må være seg sitt ansvar bevisst!

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!