Terrorisme – en kamp mot seg selv?

Terror, ytringsfrihet og rasisme har kommet på dagsordenen i Europa igjen. Er terrorisme en kamp mot seg selv? Jeg kaller det et egg som knuses.

Stereotypi og fordommer

Det starter med mor, far og unge, gjerne mange unger. Leken som aldri tar slutt. Mennesker forandrer seg ikke om året er 1930 eller 2015. Mennesker har i et evolusjonsperspektiv over to millioner år utviklet evnen til å tenke i tommelfingerregler, i det som kalles stereotypi. Det er helt vanlig og uskyldig i utgangspunktet. Hjernen skal spare energi for å ta beslutninger over bildeinntrykk den har gjort før. Det kan være å legge igjen et dårlig og unnvikende håndtrykk eller et godt kyss. Man sitter igjen med gode og dårlige følelser. Hvis stereotypiske bilder vedvarer, gjerne gjennom gjensidig påvirkning over tid, blir stereotypier fastlåste i det som i dagligtalen kalles fordommer. Vi og dem. Fordommer er noe man kan bli kvitt igjen ved ny bearbeiding. Ved å avlære gamle inntrykk og lære på nytt igjen. Det er en pågående tankeprosess som både kan bunne ut i stor kjærlighet i livet og rasistisk, hatefullt tankegods. Men det er ikke fordommene i seg selv som er farlige.

Mor eller ond stemor eller terrorist?

Det starter altså med mor, far og unge. All kjærlighet som kan knyttes til mor, far, søsken og kjærester, venninner og venner og kolleger, ikke minst sine egne barn er det beste av alt, det snille, det gode og alt det positive vi står for. Alt det som vi tror er viktig for oss. Og som brukes til gode formål, som å ta avstand fra terrorangrep og bringe folk tettere sammen i en stressende og vanskelig tid. Innenfor populærvitenskapen er hormonet oxytocin et av mange hormoner som utløser store doser kjærlighet i form av tilknytning. Særlig i forhold til barn. Særlig etter vellykket sex. Sexhormonene blir i begge tilfeller konkurrert ut av kjærlighetshormoner, særlig oxytocin, men også andre hormoner, og gjør at vi knytter oss til partnere og avkom og venner etc. Skal vi bare forholde oss til oxytocin er kjærlighet i form av tilknytning essensielt. Men det er ikke så enkelt bare vi forholder oss til dette ene hormonet som utløses av nervesystemet i blodet. Oxytocin er også et bilde på den onde stemoren som favoriserer sine egne barn over en «gjøk» i ungeflokken. Oxytocin er også hormonet som forsterker våre fordommer over andre. Vår mor kan være best. Om mor ikke gikk med et skaut og oppførte seg annerledes, kan andre mødre gi et helt annet inntrykk om de gjør det. Hormoner er signaler som kan virke på ulikt vis, eller bare et signalsystem med rødt, gul og grønt lys. Vi burde stoppe på rødt og tenke oss godt om. Og hvorfor ikke kjøre for fullt på grønt?

Simple relasjoner

Innenfor vitenskapelige oppdagelser er det ikke et spesielt hormonelt skille mellom mor og far og unge. Det er snakk om mor med sitt barn, barn med sin mamma i alle forhold. Mennesker har både morforhold og barnforhold, enten er det barnet eller moren. Gode venner alternerer mer mellom morforhold og barnforhold i gjensidighet. En hund vil være barnet til eieren og katter ser på eierne som moren, uansett kjønn. Farsrollen er virkelig noe annet. Det er på ingen måte meningen å diskriminere farsrollen. Vi ser opp til moderen, enten det er mor eller far som gir oss omsorg, og vi tar oss av barnet uansett hvilket kjønn det har. Tankegods kombinert med simple relasjoner gir våre fiendebilder.

Nazister, Islamsk stat og Al Quaida

Mennesker forandrer seg lite. Nazistene i dag er som IS-terroristene som kallers seg Islamsk stat. Nazisten hadde det tredje rike, og så for seg tusenårsriket med arisk dominans. Jøder var ikke velkomne. Heller ikke sigøynere. Nazistene hadde forakt for intellektuelle som la på flukt. Litteratur ble brent. Folk ble arrestert for sitt gjengse politiske syn og satt i konsentrasjonsleire. Sigøynere ble bare skutt og liggende i grøfta som rotter. Ytringsfriheten rant bort. Rasismen var sterk. Ondskapen ble satt i system. Jøder ble deportert og utryddet i stor skala. Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo, samt et trykkeri og to jødiske mål, hvor det ene var mislykket, begynte jøder i Paris å føle seg ganske utrygge. Muslimer ble som vanlig rammet av fundamentalistiske islamister, enten det var IS eller Al Quaida. Charlie Hebdo ble et stort symbol på forsvar av ytringsfriheten som er så viktig i et fritt demokrati. Det er minoriteters rett og den vanlige mannen og damen i gata å stå opp mot statens undertrykkelse og ikke bli forfulgt og dømt på grunn av sine ytringer. Ytringsfriheten kan tøyes mye, men rasistiske ytringer er ikke tillatt i Norge. Forholdsvis få dommer har endt opp med rasismedom i fredelige Norge. Rasisme er ikke bestemt definert, men rasisme handler om å bli diskriminert på bakgrunn av religion, etnisitet (minoritet) og hudfarge eller utseende. Ytringsfriheten er ikke like sterk eller begrenset andre steder i verden. Folk blir fremdeles arrestert på grunn av politisk oppfatning eller krenket på det groveste i andre land.

Jihad og intellektuelt hat

Mange nazister gjorde selvmord etter det brutale regimets fall for å unngå konsekvensene. Jihadister velger også å unngå konsekvenser etterpå. De vil dø i kamp med æren i behold. SS-styrker kjempet mye hardere enn vanlige Wehrmacht-soldater. De var fanatiske. Men mange styrker trengte ikke å kjenne på konsekvenser etter oppgjøret med nazifortiden. Politifolk i Paris ble skutt fordi de ytet motstand. Muslimer blir generelt ofte ofre fordi jihadistene tror de vil gå til himmelen i kampen mot dem. Men selv muslimer ber for sitt skjøre og eneste liv på jorden. De er ikke med på å bli ofre for terror. Og intellektuelle ble avskydd av nazister. Det samme er tegnere, intellektuelle tegnere i dag. Charlie Hebdo ble angrepet for blasfemiske ytringer, tror vi gjerne. Men det er også for å samle støtte hos flere muslimer mot vesten, dog ikke hos alle. Det vil gi masse publisitet og kan spre redsel. I stedet ble det møtt med store demonstrasjoner. Plutselig befant terroristene seg som karikaturer som var utrolig blasfemisk mot fredelig islam. Forstår ikke terrorister satiren i Charlie Hebdos tegninger?

Terror i det ekstreme

Muslimer har mange kameler å svelge skal de stå opp mot terror. Men terror forekommer også blant høyre- og venstreekstreme. Anders Behring Breivik gikk til angrep mot landets kommende politiske og intellektuelle ungdom. Vi hørte kanskje ikke ett ord om akkurat ytringsfrihet? Men vi hørte mye om frihet, åpenhet og demokrati. Et sett av kjerneverdier i et godt samfunn. Det finnes mange høyreekstreme i Europa som vil muslimer til livs. Ja, selv i Norge har FrP fremmet mange fordommer mot minoriteter. Innvandrere blir pekt ut som voldtektsmenn. Samer og nordlendinger har levd i skam og blitt diskriminert. I grunn kan all terror utføres av alle mennesker. Men bare noen få opplæres i vrange ideologier og trenes opp til kamp. Terror er det vi må ta avstand fra. Å skape irrasjonell frykt. Det samme gjelder voldtekt.

Hvem er vi?

I grunn lever mennesker bare liv som mennesker har levd livene før. Ondskapen er i mørke avkroker. Likegyldighet er vanlig. Og kjærligheten er like sterk som før. Men vi bør akseptere at folk ikke liker andres mødre og kjærlighet (eller fedre), barn, religioner og ideologier på en tankefull måte. Vi må hele tiden lære. På samme måte som at man må erkjenne at man bare er mennesker i beste fall. Og at ikke alle valg vi gjør ikke er særlig gjennomtenkte. Og tenke gjennom konsekvensene feilvalg har for andre, ikke bare oss selv, uansett om vi er empatiske eller ikke. Vi må akseptere at vi er forskjellige, og opptrer forskjellig, men er noenlunde like eggeplommeaktige på innsiden.

Er vi bare et eggeskall med plomme?

Det er ikke et vitenskapelig svar på hva som riktig når vi kjenner kjærlighet eller fortvilelse. Tanker og følelser vil ri oss. Kanskje er meditasjon løsningen på fredfullhet og kontakt med vårt indre? Det gjør hjernen vår veldig aktiv. Mens det ytre er det organisatoriske i dagliglivet som skal ta vare på vårt indre, også det skjøre eggeskall. Det som ligger utenpå hjernen vår i et veldig tynt lag, vår selvbevissthet, vårt hode. Noen ganger knuser eggene.

Om Johannes Kepler