Tro bør kritiseres

Sweeney nevnte i en kommentar att hun la merke til at «noen ateister ser ut til å være veldig opptatt av andres tro, som de dissekerer og diskuterer opp og ned«, mens hun selv aldri tenker over «hvorfor en ateist er en ateist og hvordan verdensbildet deres ser ut, det er liksom ikke interessant and its not my business.«

Selv synes jeg det er rart hvordan tro og overbevisning stadig insisteres på å skulle være unntatt det kristiske blikk vi møter alle andre meninger og holdninger med. Det er liksom noe flott og ydmykt og spesielt privat ved det å tro, enten det dreier seg om guder, engleskoler, homøopati eller hva det måtte være.

Men hva er egentlig «tro», altså den type «tro» vi snakker om her? Den beste definisjonen jeg har vært i stand til å komme opp med for «tro» er:

Å «tro» er å bevisst forsøke å være mer sikker på noe enn de tilgjengelige bevis tillater.

Tro er altså iboende og uunngåelig uærlig fordi det innebærer å lyve for en selv om hvor sikker en bør være. Hvis målet er å finne ut hva som er faktisk er sant, er det åpenbart veldig dumt å utøve tro, og det finnes dessverre ingen snill måte å fortelle dette til troende på.

Så har man de sedvanlige forsvarene fra troende: «Du har tro på at den stolen vil bære deg, osv.» Nei, det har jeg ikke. Jeg tror ikke denne stolen vil bære meg til en grad av sikkerhet som overgår hva de tilgjengelige bevis tillater. Hvis jeg setter meg i en stol og den begynner å knirke, er jeg tilbøyelig til å reise meg opp og se nøye på den for å forsikre meg om at den ikke knekker sammen under meg – akkurat slik hvem som helst ville gjort.

Tro har et ufortjent godt rykte. Jeg mener troen må gis det rykte den fortjener, nemlig: Det er uærlig og dumt.

Tro og viten kan aldri forenes eller forsones når førstnevnte ikke er noe annet enn et bevisst, uærlig og tåpelig forsøk på å være overdrevet sikker. Jeg synes sånt burde kritiseres sønder og sammen.

Om Geir Skoglund

Frittenkende og gudløs positivist av sosialliberal legning.