Noen ganger løper min fantasi løpsk, andre ganger blir den bremset av min umettelige nysgjerrighet. For det er så mye vi kan tro, men ikke vite, og tro er så mangt. Åndelig, sjelelig, synsk. Har disse begrep ene med tro å gjøre?
Tro kan flytte fjell, sies det. Det ligger mye sant i det begrep, for hvordan kan en med tro bli healet, når en uten tro lider like mye før som etter? Hvordan får en med tro kontakt med «den andre siden», mens en uten tro ikke får det?
«Det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder» er et av mine favorittuttrykk. Uttrykket dekker alt, og det så sant som det er sagt. Det ER nemlig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Har jeg en tro, ligger den i de ord. Jeg mener at miraklene som skjer, undrene vi ikke forstår, kontakten av tredje grad vi mener vi har fått, synene vi har og alt som uforklarlig skjer, kommer fra oss selv. Jeg mener at mennesket er miraklet, underet, det uforklarlige og det utrolige her på planeten. Det er like enkelt som det er avansert, og det er like utrolig som at det kan være forklarlig.
Hvorfor er èn et matematisk geni, mens en annen ikke evner enkel addisjon? Hvorfor har en evnen til å huske alt fra en film og kan gjengi denne ned til minste detalj, mens en annen ikke kan fortelle noe om filmen? Det er ikke bare på grunn av interesse, men og våre forskjellige evner.
Hvordan kan f eks Märtha finne englefjær overalt, mens jeg ikke ser en eneste en bortsett fra de som glipper ut av dunjakken min? Dette kan umulig ha med Märthas evner å gjøre, men heller med hennes tro på engler.
Hvordan kan Snåsamannen heale, mens min nabo kun er en sur og grinete gubbe man helst ikke hilser for lystig på en tidlig morgen?
Hvordan kan noen «se» ting, mens en annen knapt enser han ikke er alene på planeten?
Da spiritismen for alvor kom ble lokalsamfunnet nærmest delt i to. De som trodde, og de som ikke trodde. Mediumet stod i fokus, og folk valfartet for «en siste» kontakt med sine kjære på den andre siden. Ønsket om kontakt med sine kjære savnede var så stort at selv om tro og usikkerhet stod sterkt, var ønsket om kontakt så stort at selv den mest troløse SÅ det han ønsket se. Fortidens spiritister er nådagens mediumer med den sjette sans, med fellesnever TRO (og EVNE). Hvordan kan man forklare hvorfor fortidens spiritiser brukte bind for øyne og ouija-brett, mens nådagens SER og bruker mye mindre teater og drama i oversettelsen? Man skulle tro kontakt var kontakt, og et syn var et syn uansett tid. For evner og tro kan vel ikke moderniseres?
Jeg mener våre forskjeller er svaret på alt. Våre evner, våre interesser og våre egenskaper. Vi ser alle verden så forskjellig, men vi er alle født med kropper tålelig lik hverandres. Men våre sanser er ulike, våre evner til å oppfatte, vårt tenkesett og vår personlighet. Hvordan kan man ellers forklare hvordan monsteret Anders Behring Breivik kan oppstå i det samme samfunn som Mor Theresa!
Det finnes ikke mirakler, miraklene kommer fra oss selv. Det finnes ingen Gud som gir deg styrke, styrken kommer fra deg selv. Det finnes ingenting annet her enn oss, vår tro og våre evner.
Kilde og inspirasjon: ‘Mysteriet Ingeborg Køber’ av Ivo de Figueiredo. Utfyllende, levende og glitrende fortalt om en sann historie om kjærlighet, et mulig drap og spiritisme fra en annen tid, et rettsnorge nesten ugjenkjennelig i den tid det fant sted, heksejakt og blodsugende men og sympatiserende tabloider. Anbefales!
God og interessant artikkel, Helene, med omfattende problemstillinger og spørsmål.
Her kommer du inn på mange områder der det etter mitt syn er mye vi ikke kan vite sikkert.
Du skriver blant annet:
Jeg har også en tro om at veldig mye kommer fra oss, fra oss mennesker som er så mangfoldige med vårt store spekter av forskjellige ressurser.
Men spørsmålet jeg stiller meg, er: Hvordan er vi som mennesker BLITT slik?
Hvordan har naturen utviklet seg så perfekt helt fra Big Bang frem til i dag?
Er det blind tilfeldighet eller finnes det en bakenforliggende mening?
Og hvis det finnes en bakenforliggende mening, HVOR kommer denne meningen fra?
Jeg utelukker ikke tanken på at den finnes en skapende kraft og en opprettholder bak, det vi kaller Gud.
Men jeg kan jo ikke vite det sikkert.
Skal komme tilbake med flere reflekjoner etterhvert. Dette er bare noen foreløpige tanker.
Hei Ragnhild, og takk!
Jeg føler vi vet så mye i dag, både om hvor vi kommer fra og om utviklingen. At vi som mennesker har BLITT slik, er det fantastiske med alt liv. Likt enhver art har sine særegenheter, kapslet inn i deres gener har vi, som de, alle vår misjon.
Jeg synes ikke det er mer innviklet enn det.
Men emnet er jo utømmelig og uhyre interessant.
Vi er en art, likt myggen er en, likt alle arter. Sånn sett er jo ikke vi, mennesket, mer betydningsfull i den store store sammenheng enn noen annen art, mener jeg. Vi alle ER, men vi kan, som det mest intelligente vesen uttrykke dette, samarbeide og kommunisere. Mennesket regjerer planeten, på godt og vondt.
Jorden har og endret seg siden the big bang, så det er ikke så ulogisk at alt som lever på planeten også har tilpasset seg og utviklet seg med den. Jeg tror ikke på noen bakenforliggende kraft, jeg tror på logikken. På det jeg kan se.
Ved jordens opprinnelse var her jo kun mikrober og ting jeg ikke kan navngi. Men her var liv, selv om jorden sannsynligvis var en glødende masse ved sin spede start. Tenk at ALT vi ser i dag, kommer fra dette cellenivået. Det er en fantastisk tanke, men en veldig logisk tanke.
Både planter og dyr har måtte vike for tidens tann og ikke klart overgangene i jordens klimareise. Vi vet så mye, men det er likevel mye vi ikke vet. Noen arter har utviklet seg med tiden, og klart overgangene. Nye arter dukker opp, og tilpasser seg og biter seg fast. Dette har jo tatt tusenvis av år. Selv mennesket har endret seg. Ikke innvendig, men vi har endret oss vi også.
Litt på siden:
På våre trakter har vi forresten et ordspråk:
«Med god tru og gode kalosja kainn du gå tørrskodd over Vestfjorden.»
Det er nok å sette det på spissen, men det sier vel omtrent det samme som at «Tro kan flytte fjell.» :)
Ja, det synes jeg og! Tror man nok så :)
Du stiller gode spørsmål,Helene,som jeg også tenker mye på.Å tro på noe kan være en styrke for et menneske,noe som gjør livet meningsfullt for en.Samtidig kan tro bli et blindspor,noe som gjør at man ikke er åpen for forandring og andre måter å se seg selv og verden på.Dette har vi sett i dogmatiske bevegelser,det være seg både religiøse og politiske.Da kan det bli farlig.
Du har som overskrift på din gode artikkel.»Tro kan flytte fjell».Sant nok,og positivt at man kan brenne for en ide og i idealistisk ånd følge det man tror på gjennom livet.Tror man sterkt nok,kan det bli virkelighet.Det er noe av det som har ført sosialismen framover,og som har ført til bedre levevilkår for folk.Å ha en tro i et karismatisk og isolert religiøst miljø,har ført til ulykke for mange mennesker.Nettopp fordi de ikke har en åpenhet ut mot verden og ikke lever i i dialog med sitt samfunn og sin tid.
I mitt fag,psykologi,vektlegges det at barn helt fra tidlig av skal lære å bli selvstendige mennesker,som tar sine egne valg.Da blir faren mindre for at de skal bli forført og dupert av maktsyke mennesker og dermed miste sin identitet.Frihet og trygghet henger sammen,og står ikke i et motsetningsforhold til at vi lever i relasjon til andre mennnesker.
Folk lar seg bedra,og det er mange falske profeter på markedet.I vår tid ser vi mye av det,og på grunn av folks usikkerhet lar mange seg forføre av det.Noen tror virkelig på diverse fantasifulle ideer,uten hold i virkeligheten,som vår prinsesse f.eks. kommer med.Det gjelder å ha en viss edruelighet her,og tenke selv.For mye skepsis kan være hemmende,men en sunn skepsis er nok nødvendig for ikke la seg rive med i forhold til all slags ideer som mye er basert på fantasier.
Ja,tro kan flytte fjell,men det kommer an på hvilken tro og hvor den er hentet fra.Tro kan uansett også også gi plass for åpenhet og vilje til forandring.Ellers kan det bli farlig,og føre til fanatisme.
Takk for en god artikkel,Helene.
@Nei John, tro kan ikke flytte fjell.
Jeg kommer akkurat fra en hyggelig debatt, med min også hyggelige nabo, statistikk foreleseren fra UiO.
Jeg kom til å fortelle at oljefondet vårt lånte ut penger til Tyskland, til meget lav rente, slik at de kunne bygge ut veinettet slik. Men nei det var ikke tale om at det var riktig, fordi oljefondet lånte ikke ut penger, og han «trodde» bombesikkert på sitt resonnement. Så gikk jeg ned og googlet meg frem til overskriften, Tyskland låner penger av oljefondet. Så printet jeg ut et eksemplar og gikk opp og overleverte til han. Men nei han hadde fortsatt ingen tro på det. Du som er psykolog kan kanskje fortelle forskjellen på å tro, og å være sta?
Hei,Svein Tore,begrepet tro kan være så mangt.Å ha en tro,som i kristendommen,innbærer noe mer enn at vi sier at vi tror,som mer betyr at vi mener at noe er riktig og at at vi har tillit til noe.»Jeg tror på Gud» er noe annet enn å si at «jeg tror det skal gå bra».Vi snakker da mer om fundamentale ideer vs. å tro i hverdagen,altså å ha tillit til noe eller noen.
Psykologisk sett er det det samme fenomenet,som jeg forstår Helene er inne på.Noen ganger blir tro en fastlåst,sementert posisjon,der man ikke ser noe annet,det vi i psykologien kaller for selektiv uoppmerksomhet.Vi ser det vi vil,og lukker øynene for resten,ut fra vår tro.
Når vi ser på begrepet mer som et uttrykk for tillit,blir der noe annet
Tro kan flytte fjell,heter det.Det er noe rett i det,i den forstand at om du tror nok på en sak,kan det bli en realitet,men det er ikke et absolutt begrep.Begrepet «tro» er relativt.Noen ganger kan det være en styrke for oss mennesker,andre ganger kan det føre oss på villspor.
Helene ,du nevnte Anders Behring Breivik,den største massemorderen i norsk historie.Han var også en gang en uskyldig baby, som ble født til denne jord. Det lå ikke i hans gener at det skulle gå som det gjorde.
Lille Anders hadde en urolig familiebakgrunn,men ikke verre enn mange andre har opplevd.Han hadde en fraværende far,og en mor som slet med sitt.Det betyr at han ikke hadde en far som en god identifikasjonsfigur.Akkurat det forteller mange av mine pasienter om,men de har ikke blitt massemordere av den grunn.Breivik var et ensomt barn,som hadde en indre tomhet.Det førte til at han projiserte sin frustrasjon og sitt savn mot omverdenen.
Brevik søkte på nettet og fant sine fascistiske meningsfeller der.Han ble overbevist om,og i god tro at han skulle redde verden med å drepe uskyldige AUF-ere på Utøya.Da hadde han en ide,eller tro,om et Eurabia,der muslimene skulle få makten i Norge.
Breivik hadde en tro,men tro kan som sagt være så mangt.Du spør om hvorfor noen mennesker blir som ham,eller som Oliver Rinnan,mens andre tjener menneskeheten, som Mor Teresa og Nelson Mandela.En tro skapes ut fra livets vilkår,og det er ikke alltid at det gagner menneskeligheten.
Nå er jeg klar over ,Helene, at jeg går utover ditt tema.Tro er i utgangspunktet et positivt fenomen.
Henry Oliver Rinnan het den nazistiske sadisten.
Hei Helene!
Lenge siden jeg har vært her inne nå…
Falt inn på siden og leste artikkelen din. Jeg syns jo dette er et veldig interessant tema.
Med tanke på påstanden din «det finnes ikke mirakler» og «det finnes ingen Gud…» så tenker jeg jo umiddelbart på hvilket grunnlag disse påstandene baseres på.
Mirakler, i den forstand at det er et fenomen med overnaturlig/naturstridig karakter er vanskelig å være bastant på uavhengig av spørsmålet om Gud. Rett og slett fordi det forutsetter at vår verden/vårt univers er et lukket system, og det er lite som tilsier at det er det. Hva forutsetningen for universet er, blir et annet spørsmål. Stephen Hawking m.fl. ser for seg muligheten av et multiunivers. Mange andre ateister anser den ytterste virkelighet som masseenergi, ganske enkelt. Mens de fleste religiøse forutsetter en Gud. Men uavhengig av hva du anser som den ytterste virkelighet, så har oppdagelsen om at vår verden startet en gang medført at oppfatningen om at vi befinner oss i et lukket system i stor grad forsvunnet fra den vitenskapelige arena. Ettersom vårt univers tvilsomt er et lukket system så er det heller ingen grunn til å konkludere med at «mirakler» i forståelsen av et overnaturlig/naturstridig fenomen ikke kan skje. Alt det betyr er at det er en påvirkning fra en ytre virkelighet som forstyrrer den normale lovmessigheten i naturen, men naturligvis ikke at den opphever de gitte naturlover. I seg selv er det en nøytral hendelse som kan skje uansett hva vår ytre virkelighet egentlig er. Men det er klart at hvis disse spesielle fenomenene oppstår i situasjoner der det gir spesiell mening, så taler det naturligvis for at den ytre virkelighet har en rasjonell eller personlig karakter og at disse forstyrrelsene i vår natur styres og at det ikke bare er tilfeldige forstyrrelser i naturlovene som vi ville forvente fra en upersonlig ytre virkelighet, som masse energi eller et multiunivers.
Det er også viktig å være klar over at dette med naturstridighet også er noe mennesker i stor grad var seg bevisst også i tidligere tider. I Bibelen kan vi lese om Sakarias, som ble far til Døperen Johannes. I fortellingen kommer det frem at Sakarias var prest og at han ved en anledning fikk det ærefulle oppdraget å be og ofre for folket i «det aller helligste» (altså han var helt klar på sin Gudstro). I mens han utøver denne oppgaven får han besøk av en engel (dette var en skremmende og dramatisk opplevelse for han). Så sier engelen at Sakarias skal bli far. DA kommer tvilen. Selv om Sakarias tror på Gud, og han MØTER en Engel, noe som skremmer han, så klarer han fortsatt ikke å tro at det engelen sier er sant – at han skal bli far. Grunnen er tydelig: Sakarias er gammel og det er også Elisabet, hans kone. Han var fullt klar over at naturens lov setter begrensninger på vår forplantningsdyktighet, og av den grunn tvilte han på at det kunne skje, selv om han TRODDE på Gud og MØTTE en engel (noe jeg tenker bør virke ganske overbevisende om Guds makt).
Tilsvarende reaksjonsmønster kan vi jo også finne i beretningen om Abraham og Sara, hvor de også får den samme beskjeden (skal få barn) men at Sara bare begynner å le fordi hun veit at hun er blitt alt for gammel.
Så mirakler er vanskelig å tro på og forholde seg til, uansett hvem man er og hva man har opplevd, men dette er også noe som tas dypt på alvor fra eget hold innad i religioner. Og som nevnt er det ingenting som i seg selv tilsier at naturstridige/overnaturlige fenomener kan skje i vår virkelighet.
Veldig god og interessant kommentar, Gunnar! :-)
Siste setning i kommentaren min skal naturligvis være:
«Og som nevnt er det ingenting som i seg selv tilsier at naturstridige/overnaturlige fenomener IKKE kan skje i vår virkelighet.»
En forglemmelse som undergraver hele resonnementet :) Oooops
Sånne «glemme-feil» er jeg spesialist på å utføre, så vi er flere. ;-)