VGs kroppsspråk

 

I den senere tid – sikkert som følge av et av de mest populære nyttårsforsettene; gå ned i vekt – har media fokusert på vårt (særlig kvinners) forhold til kroppsideal og selvfølelse. Flere har stått frem og fortalt om et liv preget av endeløse slankekurer og et selvbilde langt under nullpunktet. Enkelte har sågar tydd til slankeoperasjon i et (siste) desperat forsøk på å tilpasse seg idealbildet. Også VG har hengt seg på. På lørdag (25. januar 2014) var mesteparten av forsiden preget av mer eller mindre lubne nakne damer – under overskriften «10 kvinner protesterer mot kroppsysteriet: Se så flotte vi er!». Fire sider var viet flere mer og mindre lubne (og enkelte feite) nakne kvinner. Så vidt jeg kunne forstå var hensikten med artikkelen at vi (særlig kvinner) bør forsone oss med de kroppene vi har, uavhengig av vekt.

Selv er jeg ikke enig i dette, i hvert fall ikke hva angår den overvekten som fører til helseplager, sykdom og en for tidlig død, men aksepterer at dette er VGs holdning. Helt til jeg blar om på neste side og finner en halvsides annonse med reklame for Chili Burn: Seks kilo forsvant bare på en uke. Et utslag av tilfeldighet? Femten sider videre dukker en kvartsides annonse med reklame for VGs egen vektklubb opp: Gå ned 1 kg i uken. Hvordan skal jeg tolke dette? I beste fall snakker VG med splittet tunge. I verste fall er de troendes til å skrive hva som helst, bare de tjener penger på det. I den forbindelse har jeg hørt hevdet at VG tjener langt mer på vektklubb.no enn på salg av aviser.

Selv befinner jeg meg hinsides slike avisskriblerier – de følger årstidene, like sikkert som at etter jul følger nyttårsforsetter og slankeknep, etterfulgt av påskesol, kvikklunsj og appelsiner. Derimot vet jeg mye om å gå opp og ned i vekt og hvorfor jeg i noen tilfeller klarer det og andre ganger ikke. Det handler heller ikke om mangel på viljestyrke, men at viljestyrken må brukes på andre, langt mer presserende, ting. For meg var det kampen mot NAV. For andre kan det være noe annet. Uansett nytter det ikke å prøve på å gå ned i vekt så lenge noe står i veien. Det som måtte stå og sperre må først ryddes unna. I mitt tilfelle gav NAV slipp på sitt kvelertak. Dermed ble det frigitt bøttevis med viljestyrke som jeg kunne bruke på mitt eget nyttårsforsett: 12 kilo ned i vekt i løpet av et år. Veiing en gang i uken. Et helt greit og realistisk mål som kan løses bare ved å minske litt på matmengden og redusere alkoholinntaket. Når regjeringen likevel vil løse litt på reglene for salg av alkohol, burde den i samme slengen se på narkotiske stoffer. At det er forskjell på stoffene og at de mildeste stoffene (hasj, marihuana, cannabis) kanskje er mindre farlig og like lite (eller mindre) avhengighetsskapende enn alkohol. Ikke alle som drikker øl eller vin ender opp som bostedsløse fylliker. Heller ikke alle cannabis-brukere ender opp som gatenarkomane. Det er mer komplisert enn som så. De fleste er imidlertid enig om at en mild rus – den som bringer avslapning, glede, ro, lindring, trøst – er av det gode. Ulempen med alkohol er imidlertid at den også er svært kaloririk. Av helsemessige grunner burde derfor cannabis frigis som et kalorifattig alternativ til alkohol. Kanskje vil det totalt sett føre til lavere samfunnskostnader, ikke økte.

Cannabis som alternativ til alkohol er i denne sammenheng en (ikke ubetydelig) digresjon. Vektreduksjon handler om viljestyrke. Men viljestyrken blir utmattet ved overbelastning. Det er budskapet til Roy Baumeister, en amerikansk psykolog, som sammen med journalisten John Tierny (New York Times) har skrevet boken Viljestyrke. Jeg har ikke lest boken, bare lest om den i en artikkel i A-Magasinet (3. januar 2014), skrevet av Pål Johan Karlsen. En dansk studie viser i denne sammenheng at deprimerte mennesker har svært vanskelig for å gå ned i vekt, hvilket henger sammen med at det som måtte være (igjen) av viljestyrke må brukes på annet enn å skulle gå ned i vekt. Det handler med andre ord ikke om selvkontroll, men om hvert enkelt individs livssituasjon. Det er ikke alltid at man får bukt med en vanskelig livssituasjon som ved et trylleslag. Men da bør man heller ikke pådra seg ytterligere belastninger, som f eks det å gå ned i vekt. Vektreduksjonen får stå på vent, inntil livssituasjonen tilsier at tiden er inne.

Når det er sagt, er jeg ikke enig med dem som sier at man skal akseptere seg selv som man er, uansett hvor mange kilo overvekt man måtte drasse på. Objektivt sett er det helsefarlig over tid. Man blir bl a mer disponert for hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes 2 og belastningsskader. Man risikerer å dø en tidligere død enn nødvendig – og hvem er vel interessert i det? Man bør heller fokusere på hjelp til selvinnsikt; hva er det ved min livssituasjon som gjør at jeg øker i vekt? I mitt tilfelle var det medikamenter og hormonmangel. Men jeg ble ikke i stand til å mobilisere mot dette før jeg hadde fått frigjort meg fra NAV. På denne måten knytter man ikke overvekt til mangel på selvkontroll og viljestyrke. Slik mener i hvert fall jeg at man samtidig bidrar til å opprettholde et brukbart selvbilde, uansett kroppsvekt. I hvert fall nok til at jeg evner å se tvers gjennom VGs spekulative nakenbilder. Jeg lar meg heller ikke lure til å kjøpe slankepiller. Vektklubben har jeg ikke bruk for. De pengene jeg sparer på å ikke melde meg inn i denne skal jeg bruke på meg selv, så fort jeg har fortjent det: 12 kilo lettere enn pr 31.12.2014.

 

marita.synnestvedt@gmail.com

 

 

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B