Vil valget av pave Frans føre til endringer i Den Katolske Kirke?

Det gikk raskt å utnevne ny pave etter Benedikt.  FOR raskt, kanskje?

Kan vi forvente endringer under hans pontifikat? Jeg må innrømme at jeg tviler på det.

Pave Frans tilhører samme konservative gruppe i Kirken som pave Benedikt gjorde.Jorge Mario Bergoglio er minst like negativt innstilt som forgjengeren i spørsmål om abort og homoseksualitet.

Han er også motstander av prevensjon. Hva vil det innebære for de landene som er hardest rammet av Aids?

Det taler til hans fordel at han som biskop har stått på de fattiges side.

Jeg tror også det er en styrke at vi  for første gang får en pave fra Latin-Amerika, der den katolske kirke står  svært sterkt.Men  pave Frans er er ingen frigjøringsteolog av den typen  Dom Hélder Câmara var en representant for.

Han virker i det hele tatt som en tvetydig person som det er vanskelig å forstå.

På den ene side har han beviselig engasjert seg for fattige i Latin-Amerika, men på den andre side er han svært konservativ i moralspørsmål, og dessuten politisk konservativ.

Han anklages også for å ha vært altfor passiv da Argentina ble styrt av en militærjunta. Dette har han beklaget senere, men hans fortid medfører nok at mange stiller spørsmål ved hans politiske integritet.

Det er interessant å legge merke til at han er jesuitt, den første jesuitten som noengang er valgt til pave.

I den norske grunnloven fra 1814 var det nedfelt at jesuitter ikke hadde tilgang til riket, og først i 1956 ble det offisielt tillatt for jesuittene å bosette seg i Norge. Dette forteller imidlertid mye mer om en uforståelig norsk lovgivning enn den forteller om jesuittene.

Man kunne kanskje ha forventet at Jorge Mario Bergoglio  ville ha tatt navnet Ignatius da han tiltrådte, siden Ignatius var grunnleggeren av jesuittordenen.

Det er interessant – og kanskje forhåpningsfullt – at han i stedet tok navnet Frans, etter den hellige Frans av Assisi,  grunnleggeren av Fransiskanerordenen. Frans av Assisi , som kom fra en priviligert adelig familie, men som levde etter et fattigdomsideal etter at han hadde opplevd sin religiøse oppvåkning og tatt konsekvensene av det, viet sitt liv med å hjelpe syke og fattige.

Dersom Jorge Mario Bergoglio navnevalg indikerer hva han vil prioritere som pave, kan det love godt.

Jeg tror også at han vil være en bedre pave i det interreligiøse arbeidet, og at han vil vise en betydelig mer forsonende holdning til den muslimske verden enn hans forgjenger gjorde.

Det er også betryggende å vite at han aldri har vært innblandet i noen av de sexskandalene som har rystet de katolske grunnvoller.

Nå må man forvente at han forlanger full åpenhet i disse sakene, og at han fjerner prester som har forgrepet seg på barn og unge. Vi trenger IKKE en pave som dysser ned hendelsene og bare omplasserer prester som har forvoldt lidelse for alle overgrepsofrene!

Likevel tviler jeg sterkt på at vi får se endringer  av betydning i mer liberal retning under den nye pavens pontifikat. Men foreløpig er det for tidlig å trekke bastante slutninger.

En trøst er det også å vite at det er bare når en pave uttaler seg ex catedra at hans ord har absolutt gyldighet og autoritet for alle katolikker, og paven uttaler seg praktisk talt aldri  ex catedra.

Så vil jeg legge til at jeg synes det er merkelig at man velger en pave som er 76 år gammel.

76-åringer har som regel vært pensjonister i omtrent ti år eller mer, og den gjennomsnittlige levealderen for argentinske menn er under 76 år.

For meg virker det som om  valget av den 76-årige Jorge Mario Bergoglio  som pave er et kompromiss mellom konservative og liberale teologer i en splittet kirke, og en overgangspave i en vanskelig tid der Kirken strever med å finne seg selv.

Om Ragnhild S

Liberal sosialdemokrat. Bestemor. Musikkglad. Brassentusiast.. "Kristenagnostiker" med et anstrøk av kulturrelativisme, tross enkelte klare grunnholdninger. Gjennom levd liv har jeg fått en forkjærlighet for katolisismen, men selv er jeg ikke praktiserende katolikk Skriver mest om politikk, religion, kultur og litt sport. Sykkelentusiast med Belgia i hjertet. Nå er jeg antagelig også "multikulturell marxist" hva nå det betyr. Politisk korrekt er jeg også. Jeg velger å tolke denne nedsettende betegnelsen fra den ekstreme høyresiden som et mentalt og politisk adelsmerke. . Likevel er jeg politisk uberegnelig og rett som det er uenig med dem jeg identifiserer meg med. Paradoksalt? Kanskje. Men er ikke paradoksene en del av å være menneske? Leve individualismen, solidariteten og mangfoldet!