Yangtze-elven minutt for minutt

Trodde du virkelig at NRK var nyskapende, da de lagde den fem døgn lange produksjonen om Hurtigruta, minutt for minutt? Sannheten er at ethvert cruiseskip med respekt for seg selv og sine passasjerer har (minst) to TV-kanaler installert i hver lugar som viser hva som foregår henholdsvis utenfor skipet for dem som ikke gidder å sette seg ut på balkongen eller gå ut på dekk for å oppleve reisen in natura. I tillegg flyr fotografer rundt på skipet – samt med på alle utflukter – for å ta bilder av og filme flest mulig passasjerer idet de deltar i skipets ulike aktiviteter. Man kan altså ligge pal på sengen, nippe til et glass med noe godt i, og likevel følge med, uten selv å delta. Et eldorado for Betrakteren. Muligens gørr kjedelig for andre.

 

Så vidt meg bekjent nøyde NRK seg med å filme Hurtigruta med frontalt utsyn og lite eller ingenting om hva som foregår under selve seilingen, henholdsvis i og bakenfor kulissene. På denne måten produserte NRK en latterlig billig TV-snutt som sparte dem for å måtte fylle opp en hel kanal med nye og interessante programmer i bortimot en uke. Sånn sett spiller det liten rolle, i og med at det stort sett er de samme programmene som vandrer fra kanal til kanal, til ulike tidspunkter, slik at alle og enhver skal få programmet med seg, selv om de jobber skift eller går nattevakter. Slik får lisensbetalerne hva de betaler for; nemlig lavbudsjettprogrammer.

 

Mens vi venter på neste NRK-utspill (f eks Norge rundt på sparkstøtting med hjul, minutt for minutt), kan jeg ta dere med en tur på Yangtze-elven, Kinas lengste elv og muligens verdens tredje lengste – de lærde diskuterer visstnok (fremdeles) om hvilke kriterier som skal legges til grunn for lengst og størst – også den minutt for minutt, dersom dere ikke har noe bedre å ta dere til. Det blir imidlertid ikke den samme opplevelsen å se reisen på en flat skjerm, i stedet for live. Jeg vil derved oppfordre alle til å påspandere seg et cruise på Yangtze-elven, gjerne i en suite på øverste dekk, og i kombinasjon med andre reisemål i Kina. Vi bruker Kinareiser (http://www.kinareiser.no/) som turoperatør. De har lang erfaring med å sende så vel større grupper samt grupper på ned til to personer på spennende turer rundt om i Kina. De er også behjelpelige med å sette opp et program etter eget ønske med hensyn til severdigheter og lengde.

 

Vi reiste med et fem stjerners cruiseskip (Century Diamond) fra Chongqing til Yichang, en opplevelse verdt hver krone. Skipet er størrelsesmessig mindre enn danskebåtene og tar maks 200 passasjerer. Hvilket gir en mye mer intim atmosfære enn på gigantskipene som frakter bortimot 3000 passasjerer på hver runde. Både maten og servicen om bord var av høy kvalitet. Kapteinen inviterte så vel på champagnefest som fire retters middag – og sørget for personlig å hilse på samtlige av passasjerene som deltok i festlighetene. Med så få passasjerer om bord ble det heller ingen kamp om maten. Kinesere er av nødvendighet disiplinerte. Det er jo så mange av dem. De kan derfor dette med å innrette seg i køen og å få den effektivt unna. Ubehagelighetene oppstår først når alle forsøker å trenge seg frem samtidig.

 

Det manglet heller ikke på aktiviteter om bord – for dem som ikke fant det tilstrekkelig å bare lene seg tilbake og nyte utsikten fra sin private balkong eller på soldekket. Forbausende nok var de fleste passasjerene kinesere. Vi var bare en håndfull passasjerer med vestlig utseende, hvilket gjorde oss til ”turistattraksjoner”, f eks som fotoobjekter. Det ble også umulig å skjule seg i mengden. Vi ble lagt merke til over alt. Men også vel mottatt. Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med kinesere, dersom man ønsker det, selv om det kan være så som så med engelskkunnskapene. Jeg for min del tilegnet meg ett kinesisk ord i løpet av turen, nemlig ”ni hao” (uttales med sterk mjauelyd) som betyr ”hei”.

 

En del vil vite at Yangtze-elven i løpet av de senere år er blitt demmet opp (prosjekt ferdigstilt i 2009) – og at oppdemmingen er kontroversiell. Ikke bare fordi ca 1,3 millioner mennesker ble tvangsflyttet, men også fordi den kolossale opphopningen av vann av enkelte hevdes å kunne fremprovosere jordskjelv. Kinesiske myndigheters beveggrunner var imidlertid å få vannet under kontroll for å hindre (jevnlige) oversvømmelser og flomkatastrofer samt å produsere fornybar energi. Fremdeles er det altfor mange kullkraftverk i Kina. Myndighetene legger ingen skjul på at disse er sterkt forurensende og representerer et gedigent problem, ikke minst helsemessig. De fleste av de store kinesiske byer har f eks svært få soldager (blå himmel) i løpet av et år. Dette fordi smogen ligger som et kvelende teppe langt utover bykjernen. Av denne grunn er det også blitt innført restriksjoner med hensyn til hvor mange nye biler som skal slippes ut i trafikken samt begrensninger i hvor og hvor mye den enkelte bilist kan kjøre. Yangtze-elven er også en viktig ferdselsåre for transport, ikke bare av cruisepassasjerer, men også av forbruksvarer. En oppdemmet, mer kontrollert og stabil elv med høyere vannstand gjør at langt større skip en tidligere kan ferdes på elven.

 

En av utfluktene på elvecruiset var et besøk ved selve damanlegget, et virkelig statusprosjekt sett med kinesiske øyne – i hvert fall de som ikke ble relokalisert mot sin vilje. Når man snakker med kinesere kan man ofte få et inntrykk av politisk korrekthet, at de sjelden uttrykker noe som strider mot offisiell politikk. Vi kom imidlertid i snakk med en del yngre kinesere, som ikke syntes like engstelige for å ”tale Roma midt i mot”. En av dem som var blitt flyttet sammen med resten av familien – foreldre og besteforeldre – sa det slik: ”Jeg vet ærlig talt ikke om jeg synes det er positiv eller negativt. Materielt sett har vi fått det bedre, men alt det som var, hele samfunnet, er blitt brutt opp og spredt til forskjellige deler av provinsen. Mange unge har benyttet sjansen til å dra til andre provinser for å søke lykken der. De eldre synes det er helt forferdelig. De har mistet alt de har bygget opp. De ser ingen glede i en ny og flott leilighet et sted de ikke ønsker å bo. De savner det livet de hadde og føler at de er blitt revet opp med røttene”. Spørsmålet man kan stille seg er hvorvidt det er riktig å overkjøre en liten brøkdel av befolkningens synspunkter til fordel for det store flertallets behov. Enkeltindividene blir heller ikke hørt, når en ny åttefelts motorvei skal bygges. De bygges i et tempo som kan få vårt eget samferdselsdepartement til å bli gule av misunnelse og burde få norske lokalpolitikere til å gremmes over at de ikke evner å skue over sin egen bygdenavle. Demokratiet drives ut i parodien, når det kan ta 10 år bare å få planlagt en ny vei. Da er det bedre at noen skjærer igjennom, slik at prosjektet kan bli gjennomført innen en mer akseptabel tidshorisont.

 

Sikkerhetsrutinene var omfattende, før vi slapp inn på damområdet. Alt ble gransket; besøkende, bagasje, busser. Jeg vet ikke om kinesiske myndigheter frykter sabotasje i forbindelse med damanlegget, men om det skulle briste, enten som følge av sabotasje eller naturkatastrofe – jordskjelv er allerede blitt nevnt – ville det få katastrofale følger for millioner av mennesker og byene de bor i, som ville bli skylt vekk av ukontrollerte vannmasser. I inneværende år har Kina for øvrig vært rammet av mye regn og oversvømmelser. Fra balkongen kunne vi se druknede dyr og gjenstander – særlig sandaler i alle størrelser og kulører – som hadde drevet ut i Yangtze-elven fra en av sideelvene. Vi visste hva som hadde skjedd, men det blir noe helt annet å se med egne øyne på vrakgodset som driver forbi. Tall og fakta blir med ett til uvisse menneskeskjebner.

 

Tilfeldigheter førte til at vår Kinatur falt sammen med 90-årsjubileet for det kinesiske kommunistparti, partiet som sitter med all makt, til tross for at det i hvert fall på papiret eksisterer andre partier. Vi hadde planlagt å dra videre til Lhasa i Tibet, men ble nektet reisetillatelse. Man antok at det hadde sammenheng med jubileet; kinesiske myndigheter ønsket ikke å la utlendinger få komme i kontakt med opposisjonelle tibetanere og på den måten kaste skygger over feiringen. Denne sentrale frykten for annerledestenkende (opposisjonelle) synes merkelig på oss som lever i et samfunn med langt større grad av ytringsfrihet. Unge kinesere, som vokser opp med internett, coca cola, Mc Donald’s og en stadig mer globalisert og konform verden, synes også å finne dette merkelig. Sannsynligvis går demokratiseringsprosessen sin naturlige gang, ved at den yngre generasjonen inntar lederposisjonene. På den annen side hadde nok ikke kinesiske myndigheter tapt noe som helst på å slakke av på ytringsfriheten. Kinesere flest er likevel mer interessert i å øke sin egen velstand enn å høre på hva annerledestenkende måtte mene om dette og hint. Slik sett skiller de seg ikke ut fra f eks nordmenn. Folk flest er som regel mer opptatt av egen vinning enn hvilket parti som sitter ved makten. Som en kinesisk politiker skal ha uttalt: ”Det er det samme hvilken farge det er på kua, bare den gir melk”.

 

En ung, politisk interessert student vi snakket med mente at demokratiseringsprosessen ville ta 50 år. Jeg tror det går langt fortere. Se bare på hva som skjedde med Berlin-muren på 1980-tallet. Den ene dagen ble man beskutt, dersom man forsøkte å snike seg over eller under muren. Dagen etter lot soldatene som bevoktet muren alle passere, uten å løsne et eneste skudd. Tiden var moden for å legge ned våpnene. Den mentale innstilling hos tilstrekkelig mange mennesker hadde endret seg. Endringer kan alltids pådyttes utenfra, med all den motstand dette naturlig nok vil medføre, men en varig endring, i betydning innstilling, må nødvendigvis komme innenfra. Det gjelder alt fra motivasjon til å gjøre lekser, gjøre en god jobb til forholdet til politikk og religion. Tvinger man hijaben av en tilstrekkelig sta ung muslimsk pike, oppnår man samme reaksjon som da man forsøkte å tvangsklippe håret på tenåringsgutter tidlig på 1960-tallet; håret ble bare lengre. Man skal selvfølgelig ikke la være å fortsette med ytre påvirkning (markedsføring), men virkemidlene bør velges med omhu; motivasjon er bedre enn tvang.

 

Når jeg fortalte kinesere om hvordan vi har det i Norge, at Staten ivaretar omtrent samtlige av innbyggernes behov, fra vugge til grav, og at vi tilstreber likhet, fremfor forskjeller, så de litt rart på meg. Det er ikke likhet de forbinder med et demokratisk samfunn, men individuell frihet og aksept for ulikhet og forskjeller. I den forbindelse kan det nevnes at vi i en av byene besøkte strøket der byens muslimer bodde. Deres forfedre hadde innvandret til Kina for 600 år siden. Selv om de hadde blandet seg med kinesere gjennom århundrene, opprettholdt de likevel sin egen kultur og religion. De var kinesere, men likevel ikke ”fullverdige” kinesere. Det kan være noe å tenke på for dem som mener at parallellsamfunn er en uting og at integrering er det samme som assimilering. Det siste mener jeg har sammenheng med likhetstenkningen. I andre land, der det finnes ulike befolkningsgrupper og større språkforskjeller enn mellom bokmål (norsk) og nynorsk, deriblant Kina, har man ikke noe annet valg enn å akseptere forskjeller, dersom landet ikke skal kastes ut i ørkesløse konflikter og borgerkriger. I India er fellesspråket engelsk. I Kina er det mandarin. Jeg vil imidlertid tippe at det bare er et tidsspørsmål når kineserne antar engelsk som (det andre) fellesspråk. Dette fordi kinesisk økonomi går så det suser. Det ble sagt at halvparten av verdens sementproduksjon kjøpes opp av kineserne. Så enorm er byggevirksomheten. Et dansk ektepar vi møtte fortalte at de hadde vært i Kina for 14 år siden og forskjellen mellom den gang da og nå var voldsom, både hva angikk bygningsmasse (høyhus) og biler. De fem millioner sykler Katie Meluha synger om er for lengst parkert.

 

Enn videre er kinesiske myndigheter – som til tross for sin kommunistiske tilsynelatenhet i sinn og skinn er langt mer ihuga kapitalister og imperialister enn USA og Europa noensinne har vært – for tiden på handletur verden rundt og kjøper opp virksomheter og eiendommer. Flere land i Afrika har til og med ønsket dem hjertelig velkomne til å investere og bygge opp virksomheter, sannsynligvis i håp om at kinesere skal få til den organisasjonsstruktur og økonomiske blomstring de selv aldri har fått til etter at europeerne ble jaget på dør. Ulempen er at kineserne foretrekker sin egenimporterte arbeidskraft, varer og tjenester som er langt mer effektiv og konkurransedyktig enn de tilsvarende lokale afrikanske. Sistnevnte blir på nytt tilsidesatt på hjemmebane, med de følgene det kan medføre.

 

Kina er således en nasjon man ikke skal kimse av, verken når det gjelder fortid, nåtid eller fremtid. Kinesere er innovative, dyktige og effektive. Fremfor alt er de mange og kan kunsten å samarbeide for et felles beste. Som et eksempel kan nevnes ettbarnspolitikken, som ble innført for en generasjon siden for å prøve å dempe befolkningstilveksten og de problemer med å brødfø befolkningen som en følge av denne. Vi vil lett kunne synes at dette er en utålelig inngripen i individets rett til selvbestemmelse. Det er det muligens også, sett ut fra våre hjemlige forhold, der etterspurt arbeidskraft er en mangelvare. De fleste velutdannete kinesere vet imidlertid at de er for mange og støtter faktisk den offisielle ettbarnspolitikken. De synes intuitivt å skjønne når det er best å opptre i flokk og når de kan opptre som individer. Ikke uten grunn assosieres den kinesiske samfunnsstruktur med en velorganisert maurtue eller bikube. Man kan selvfølgelig si at Kina har mye å lære av Norge hva angår demokrati og ytringsfrihet – Kina er langt fra noe demokrati i norsk forstand – men Norge har også en god del å lære av Kina hva angår evne (vilje) til gjennomføring av politiske beslutning. Departementene snakker i det vide og brede om å ta dette og hint på alvor, uten å få gjennomført det skapte grann. Midlene er allerede bundet opp i budsjetter som ikke setter fokus på det som skal gjøres, bare planlegging og oppfølging av det som burde vært gjort. Statsrådene kan ikke annet enn å slå ut med armene, beklage og love å se nærmere på saken. Resultatet blir alltid at ingenting skjer, på tross av alle fagre løfter. Det holder å minne om eldrepolitikken og alle de mislykte forsøkene på å kaste Mulla Krekar ut av landet, til tross for at han anses som en risiko mot Norges sikkerhet og landets høyeste domstol (Høyesterett) for lengst har besluttet at han skal utvises fra Norge. Et demokrati som har sklidd over i handlingsvegring er ingen styreform, men en fallitterklæring; en innrømmelse av å ikke kunne velge, prioritere en ting fremfor noe annet. Jeg vil ikke dermed rope på ”den sterke mann”, han som vet å bane vei i vellinga, men ulike situasjoner krever forskjellige tilnærmingsmåter. Man setter ikke ned et utvalg for å vurdere hvorvidt huset skal rømmes eller ikke, når det vitterlig brenner. Man gjør som brannvernlederen sier. Det er likeledes tullete å bruke pisk på sine medarbeidere, når man kan oppnå langt bedre resultater med gulrot. Det er dette kinesiske myndigheter er i ferd med å oppdage. Og som norske myndigheter synes å nekte å ville innse. Ole Brumm-syndromet – ja takk, begge deler – begynte som et SV-slagord, men har utviklet seg til å bli et symptom på valgvegring. Dette fordi man sjelden kan få både i pose og sekk, man er nødt til å foreta et valg. Enten eller. Ikke både og. Prioriteringer, som f eks å velge meg fremfor deg, passer imidlertid ikke inn i likhetstenkningen. Da velger man heller å la være å velge. Og stiller seg samtidig på sidelinjen i forhold til de nasjoner som vet hva de vil – som f eks Kina.

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B