Ytringsfrihet og krenkelse

I den norske offentlige debatten med statsminister Erna Solberg i spissen, representert ved Høyre, er det lagt vekt på at det skal være tillatt å krenke religiøse mennesker og de skal tåle det, sa Erna Solberg som statsminister. Dette politiske initiativet var et ledd i «Jeg er Charlie Hebdo». Hvorfor skal minoriteter og religiøse personer ikke tåle absolutte ytringer når det er ytringsfrihet i dette landet? Har de ikke lest loven? Kan de ikke norsk? På TV er det lov å si: Jævla muslim! Og følge opp med masse andre skjellsord om hvor ille muslimer er i trafikken og på arbeidsplasser. Ytringsfriheten må tillate all ekkel islamofobi. Sure oppstøt er greit. Muslimer må derfor også tåle å bli såret og bli redde. I Norge er det ikke så ille å bli redd. Islamofoben angrep jo bare unge lovende politiske spirer i Arbeiderpartiet og politisk admininstrasjon. Utrolig nok er ikke alle i profetens Ummah allerede drept. Islamofobien er mye snillere her i Norge enn i Europa. I andre land er ikke bare islamofobi et problem for minoritetene. Det er også ganske mange kristne som blir forfulgt i verden. Hel veds kristne! Og jøder lurer på om det er trygt å være i Europa. Mange forlot iallfall Paris. De må tåle å flytte på seg. Jævla jøder. Det er nok mange som lurer på hvorfor kristne, jøder og muslimer får bli i Norge? De færreste tror på Gud lenger. Ateister har rett.

Ytringsfriheten er ikke bare vedtatt politisk på et bredt grunnlag, den er også praktisert juridisk og er ikke truet på noen som helst måte. Snarere er mange lover myknet opp i rettsvesenet. Ytringsfriheten er en lov som tillater å angripe mektige personer og statspersoner gjennom å uttrykke seg muntlig eller skriftlig eller med langfingeren eller er et satirisk hjerte i hendene, uten å bli straffet for det. Det er lov å snakke frimodig om «enhver gjenstand» som fitte og mens. Loven blir tolket som saker av allmenn interesse. Hvem gidder å høre på? Det finnes en blasfemiparagraf og rasismeparagraf, men rettsvesenet har tolket loven om at ytringsfrihet bør finne sted, slik at blasfemiparagrafen har blitt sovende og rasismeparagrafen blir i sjelden fall brukt. Som regel ender voldssaker med rasistiske ytringer bare med en voldsdom eller frikjennelse. Æreskrenkelser er også sjeldne. Æreskrenkelser må gjerne ha en økonomisk tapsfaktor for den skal bli aktuell. Angivelser er ikke tillatt og det er mye større sjanse for å bli dømt for det når politiet opplyser deg om dette ved innlevering av anmeldelse.

Faktisk er det lov å si truende ord, som å true med å drepe hverandre: Jeg skal ta drepe deg, din faens jævel! Det må bli tolket i en spesiell kontekst om man skal bli dømt for drapstrusler. Kanskje må det også være et våpen i bildet? Slike saker, der det er ord mot ord, havner vanligvis i konfliktrådet. Siden Mulla Krekar var en kurdisk, islamistisk opprørsleder ble hans ytringer tolket mer alvorlig av kurdere og bevisene fantes på internettet. Det var grunn til at han mente det mot kurdere. For nordmenn flest er han en ufarlig mann…. unntatt Erna Solberg som mottok trusler. Å true politikere er ekstra skjerpende, men det er i praksis lov å true mange slags politikere i kommentarfelt på nettet. Det kan likevel bli anmledt. Alle lovmessige straffesaker med avsagt dom styres kun av rettsvesenet og ikke politikere. Det viktigste for politikere på alle plan er at ytringsfrihetsloven er til for å holde staten i ørene. Ellers får ikke politikerne makt selv i fire eller åtte år. Trusler har likevel ikke noe med den politiske ytringsfriheten å gjøre, men jeg bringer det opp fordi det finnes mange saker der rettsvesenet lar folk gå fri. Så i praksis er ytringsfriheten større. Men det er ikke full ytringsfrihet. Ironisk har ingen blitt dømt til for å oppfordre til terror enda. Der har ytringsfriheten kommet til sin rett.

I skolen er det snakk om kampen mot mobbing som mange mener vi bare skal gi opp. Vi skal tåle piss og ikke bli lei oss. Den som blir mobbet må altså ikke bli lei seg. Det er tillatt å mobbe. Nesten. Konsekvensene kan være å bli å flytte barn, ofre eller mobbere, rundt om i landets skoler. Der har ytringsfriheten ikke kommet til sin rett. I skolen er det ikke er rettsvesenet som styrer. Per definisjon er det et brudd på ytringsfriheten å omplassere mobbere som har ytret seg stygt om ofre, såfremt mobbingen bare er psykisk, men siden barn ikke er myndige gjelder andre bestemmelser. Fysisk mobbing finnes det ingen lovanvendelse for ettersom ingen under 16 år kan bli dømt for vold eller voldtekt. Psykisk mobbing som ødelegger andres liv er noe de bare må tåle.

Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og den tidligere rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg i spissen, ville hindre vold som følge av provoserende ytringer gjennom å endre lover slik at man kunne bli dømt for provokasjoner til noe som kunne ende i massevold. Forslaget handlet ikke om paragraf 100 (Ytringsfrihet bør finne sted og frimodighet), men om endring av rasisme- og blasfemiparagrafen. Dette lille forslaget ble kritisert og kalt kosmetikk, i lys av solide paragraf 100. Politikere har ikke noen bestemmelsesrett i rettsvesenet. Men det er fullt mulig for politikere og foreldre å gjøre noe med bestemmelsene i skolen.

Ytringsfriheten, derimot, er veldig godt forankret i rettsstaten Norge. Og har aldri vært truet av terrorister som angrep Charlie Hebdo. Det var en symbolikk i det som mange folk likte. Folk vil fortsette å krenke og mobbe. Det faller dem så naturlig at de vil ikke noe annet enn å fortsette med det. For roten tas ikke opp med roten!

Føkk ju!

Om Johannes Kepler