3000 slag…

- Hvorfor kom du ikke til meg som alle de andre, Maria?
– Nei, jeg… Jeg…
Jeg tidde i det stemmen fikk en hul klang og stirret på klokken på veggen. Fokuserte på sekundviseren. Jo, hjertet slo nesten i takt. Rundt seksti slag i minuttet, 2400 slag så langt inn i telefonsamtalen.

– For meg høres det ut som du har en sak alene, og alt dette kan du dokumentere?
– Jepps! Stemmen var på sikker grunn igjen, all den tid det var saken og ikke meg vi snakket om.
– Men hvorfor kom du ikke til meg når du visste at de andre allerede har reist tiltale og har en sikker sak?
– Jeg stoler ikke på andre enn meg selv når alt går til helvete.
– Ikke en gang på en arbeidsrettsadvokat?
– Tanken slo meg aldri, at noen kan hjelpe når jeg står til knes i søppel.
– Men hvordan følte du det?
Don’t go there! Jeg unnlot å svare ham.
– Maria, er du der?
– Ja, men ikke still meg det spørsmålet er du snill.

Det ble stille, jeg kunne høre ham gjøre notater. Jeg så ham for meg, til tross for at jeg aldri hadde sett ham.
Ikke nødvendigvis høy og mørk, men maskulin og litt rufsete. Velkledd, sterk og… Høy.
Han kremtet før han fortsatte.
– Vil du ikke en gang fortelle det til meg?
– Hva er det å fortelle?
– Hvordan du følte det?
– Jeg var sint og veldig lei meg.
– Er dette noe du kunne tenke deg å utdype når du vitner under rettsaken?
Det brast for meg.
– Jeg nekter å stå der i vitneboksen og fortelle kreti og pleti at jeg regelrett brøt sammen kvelden før bryllupet til min x-samboer. At jeg den kvelden knelte i brudgommens fang og gråt som en jævla unge. Bare fordi han var så toskete, trykket på knappen, og spurte hvordan jeg hadde det. Og han, hva tror du den innbilske narren trodde?
Jo, at jeg gråt av fortvilelse fordi han skulle gifte seg med en annen kvinne. Hva gir du meg? Det var for faen jeg som gjorde det slutt en gang i tiden. På toppen av det hele gråt jeg så mye, og så stygt, at jeg ikke var i stand til å fortelle ham hvorfor jeg gråt.
Som straff får jeg dagen derpå hans bekymrede blikk under hele vielsen og middagen. Nei da, det var ikke snakk om bekymringsblikk for mitt ve og vel, men bekymring fordi min mentale helse kunne fucke opp hele bryllupsfesten hans.
– Hvordan gikk det? I bryllupet, mener jeg…
– Jeg var strålende! Spør du meg gikk jeg bruden en god gang. Etterpå dro jeg hjem. Alene. Drakk meg drita. Alene. Gråt litt til, før jeg spøy og gikk til sengs. Alene.

Vi ble tause i hver vår ende av telefonen. Jeg stirret på sekundviseren igjen, to slag i sekundet nå, 120 i minuttet. 3000 slag inn i samtalen.
– Ok, sa han til slutt.
Greit nok, hva det nå var han svarte ok til.

Om Maria Martens