Kast maktsymbolene på bålet – Koranen med!

Bålbrenning har til alle tider blitt brukt som renselsesmiddel, både praktisk og symbolsk. Tenk bare på bråtebrann om våren, heksebrenning, likbrenning og vidjebrenning. Ilden fortærer det onde, renser opp og gir grobunn for nytt liv, men setter også et endelig stopp for det som var.

Derfor har også bokbål blitt ansett for å være en svært effektiv metode for å bli kvitt litteratur som blir ansett for å bederve kropp og sinn. En metode som ikke bare har blitt brukt av makthaverne – som for eksempel nazistene i Tyskland før og under den annen verdenskrig – men også av hjemlige moralister – tenk bare på all den pornografi som er blitt brent av norske feminister, særlig i regi av kvinnegruppen Ottar. Feministene slang for øvrig også bhene sine på bålet. Senere har minst en muslimsk kvinne forsøkt å gjøre det samme med hijaben sin. Detter for å synliggjøre bruddet med undertrykkelsens tyngende åk.

Da Otto Jespersen for noen år tilbake brant det amerikanske flagget offentlig på TV, ble han anmeldt for det. Saken ble imidlertid henlagt. Senere brant Otto Jespersen en bibel, uten at det ble noen særlig opphisselse av det. Straffbart er det ikke, verken brenning av tøystykker utformet som flagg eller ord nedtegnet mellom to permer. I hvert fall ikke i Norge. Det kan imidlertid helt klart oppfattes som en fornærmelig handling. Men ikke slik at den skal rettferdiggjøre og berettige en personlig vendetta rettet mot en hel sivilisasjon.

Det er derfor ytterst betenkelig når den amerikanske presidenten og hans forsvarstopper går offentlig ut og bønnfaller (nærmest på sine knær) menigmann om å la være å brenne Koranen på bålet. Dette for å hindre hevnangrep på amerikanske og deres alliertes tropper og organisasjoner samt representanter for disse. De vet nemlig så altfor godt at ekstreme islamister mener alvor når de begir seg ut på hevntokt. Bør vi derfor ta dette ad notam og avstå fra å fyre med Koranen – eller burde vi rett og slett slengt alle eksemplarer vi kan få tak i, bare for å demonstrere for all verden at vi ikke vil la oss kue av bakstreverske ekstremister hvis målsetting er å mørkelegge den opplyste verden?

Det verste er imidlertid at de som er villige til å drepe for å hevne fysiske eller verbale angrep på Koranen, profeten Muhammed eller islam, selv ikke har det minste problem med å ta i bruk de samme virkemidler selv, hver gang de mener seg fornærmet. Jf brenning av både det norske og det amerikanske flagget, bl a i forbindelse med Muhammed-tegningene. Men, hva skal man si om slike som til og med  er villige til å ta livet av sin egen familie, bare fordi de skal ha vanæret familens og/eller islams ære? Skal vi virkelige respektere de respektløse?

Det er imidlertid ikke Koranen i seg selv det er noe i veien med. Like lite som det er noe i veien med Bibelen, bhen, pornografien eller alt det andre vi måtte finne på å slenge på bålet. Det er brukerne, eller egentlig misbrukerne, vi må ta – de som bruker en tekst, klesplagg eller annet til å tiltvinge seg makt over andre, til å innbille seg og resten av verden at de har rett til å heve seg over lover, vise forakt for alminnelige menneskerettigheter og krenke andres integritet. Selv kan de brenne de vantros flagg, men legger ut på en såkalt hellig krig når de vantro svarer med samme mynt. Men de nøyer seg ikke lenger med å patruljere sitt eget lokale revir, men har antatt et globalt syn på saken. Hvilket ikke kan anses som annet enn en trussel mot de demokratiske verdiene den vestlige sekulære verden har brukt århundrer på å bygge opp.

Skal vi bare gi opp? Gjøre som den amerikanske presidenten og hans forsvarstopper ber oss om, av hensyn til vår egen sikkerhet? Skal vi la en (forhåpentligvis) liten flokk få anledning til å vokse seg større og sterkere, fordi de ser at de lykkes i å skremme resten av verden til taushet gjennom terroraksjoner og skrekkregime? Er vi virkelig så redde for våre liv at vi heller velger et liv i ufrihet fremfor å ta til motmæle?

Demokratiske verdier er ikke noe som kommer rekende på en fjøl. De må pleies, vannes og holdes ved like over tid. Det siste tiårets utspill og angrep fra radikale islamister er et eksempel på dette. Muslimer bosatt i den vestlige del av verden kan derfor ikke lenger bare trekke på skuldrene og mene at dette ikke angår ham eller henne personlig, at de ikke kan ta ansvar for enkelte muslimers misgjerninger. Så lenge de bekjenner seg til en tro som forsvarer slike handlinger, har de et medansvar, hva enten de vil eller ikke.

Kampen mot radikal islamisme vinnes sannsynligvis ikke gjennom krig og militære aksjoner, men ved å bevisstgjøre ikkevoldelige og fredelige muslimer til å ta et oppgjør med sine egne fanatiske og militante trosfeller. Det er de som må stå opp og si at nok er nok, at de ikke ønsker å leve i et samfunn basert på undertrykkelse og frykt. De foretrekker de verdier som ligger nedfelt i et vestlig demokrati, basert på ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling mellom kjønn og seksualitet.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10083817

Om Marita Synnestvedt

Magister i klassisk arkeologi Forfatter av Blogghore! Ett År på VG Blogg med Deathdealer Mer info: http://bit.ly/gEQD4B