Kick åff!

Fortsatt plettfri vandel – check! 

Jeg vandret ut av hotell-baren med planer om en tidlig sorti, da jeg oppdaget Anniken stående ute i hagen. Jeg så med det samme at hun var opprørt der hun stod og tvilholdt på hvitvinsglasset mens hun stirret ut i intet.
–         Anniken, har det skjedd noe?
–         Nei da! Jeg er bare så, så, så…
Hun avbrøt seg selv, satte seg ned mens hun gnagde på innsiden av underleppen. Jeg fisket frem en sigarett fra pakken som lå ved siden av henne, tente den og sendte den videre, før jeg tente en til meg selv. Røykskyen innhyllet oss. Hun blåste hardt på gloen før hun fortsatte.
–         Faen altså! Her skal man jobbe så jævlig hard, bevise hundre ganger mer, fighte som ti menn og alltid sørge for at det ikke går på bekostning av sin feminine fremtoning. Til tross for dette ender man likevel opp med ikke å bli tatt seriøs, nettopp fordi man har ei fitte mellom beina.

Jeg tok ett skikkelig magedrag. Sigaretten glødet hissig mellom fingrene mine mens røyken fylte lungene. Jeg tror knapt jeg hadde hørt Anniken banne de 4 årene vi hadde jobbet sammen. At hun på toppen av det hele spyttet ut f-ordet fikk meg til å ta telling.
Hun knep igjen øynene ett øyeblikk. Jeg satt taus ved siden av i håp om at stillheten mellom oss ikke skulle pushe frem tårene hun så hardt forsøkte å holde tilbake.

–         Hvordan taklet du det, Maria? Den gangen Knut kjørte på som han gjorde?
Jeg kunne ikke annet enn å smile i det jeg blåste noen fete røykringer opp i luften. Det slo meg hvor tøff i trynet jeg fremstod, nå når jeg hadde fått det hele på års avstand.
–         Knut var jo bare en småfeit mellomleder. Men det var jævlig når det stod på som verst. Heldigvis var det gode, gamle Voldmark som satt i lederstolen den gangen.
–         Skulle ønske jeg hadde fått med meg Voldmark i den stolen. Fremfor Baltersen, det svinet!
–         Har han tatt seg friheter igjen?
–         Jeg kan knapt ta ham på det. Det er bare så drit ekkelt når han står der og skryter av meg, jobben jeg gjør, resultatene mine, for i neste sekund å fortelle hvor deilig jeg er, hvor godt han liker meg. Så lurte han på om jeg liker Frankrike, selvfølgelig gjør jeg det, deretter foreslår han at vi kan reise dit sammen til denne expo-greia…

Hun pustet dypt, tok et siste trekk før hun knipset røyken ut på gressplenen. Gloen ulmet ett par sekunder i gresset før den sakte ble borte i mørket.
–         Det er jo liksom jobb-relatert, men jeg er jo ikke tjukk i hodet. Og når han på toppen av det hele tøyser og sier at vi må passe på så kona hans ikke får vite at han drar dit med en ansatt, ja da…

Jeg ble tenksom. Anniken var av en litt annen dannelse enn meg, med andre forventinger til seg selv og sine omgivelser. Men hun hadde helt rett: Pisset til Baltersen var knapt noe man kunne ta ham på. Det ville bli ord mot ord.
–         Anniken, det finnes to utveier i denne anledning. Ønsker du å fortsette her later du som ingenting, glemmer det hele. Eller du kan si opp! Stille og rolig, eller med litt rabalder. Sistenevnte kan ende med å skade deg selv mer enn ham, så sant du ikke driter i å ha denne jobben på CV’n. Du sitter ikke på en eneste trumf, selv om du har spilt alle kortene riktig. Du vet hvorfor?

Hun så på meg og nikket.
–         Fordi jeg er kvinne…
–         I noe som ser ut til å ha blitt en råtten gutteklubb.
–         Men du da, når Knut…
–         Da var ikke ledelsen en gutteklubb, dessuten spilte jeg kortene litt mer rått enn du kanskje vil være i stand til.

Om Maria Martens